Høsthelg i Jotunheimen var planen. Vakre høstfarger, frisk og klar luft, lyng og tørr stein under føttene og sol i fjeset. Det var ikke helt det som møtte oss denne fredags morgenen ved Leirvassbu.
Vi fikk snø! Mye snø. Opp- og nedturgjengen hadde forventet mer opptur. Dette lignet litt mer på en nedtur.
Vi hadde sett oss ut Stetinden (2020 moh). Litt rådslagning måtte til.
Etter en titt på kartet, en prat med kjentfolk og kanskje grunnet litt lite fantasi, ble vi enige om at en tur langs veien ikke var fristende og at Stetinden fremdeles var et mulig mål.
Så vi la (lystig) i vei.
Etter en liten stund langs vei, går stien oppover i terrenget. Det er lett snødryss i luften, skyene ligger lavt, men ikke så tungt. Det ser hele tiden ut som om sola kanskje kan klare å bryte igjennom.
Det ble ikke mindre snø når vi gikk oppover. Det ble mer og mer.
Altså; det å gå til knes i snø har sine utfordringer. For de som ikke hadde gamasjer blir man for det første rimelig fort både våt og kald rundt anklene. Det er også veldig, veldig vanskelig å se hvor det er stein, hvor det er hull mellom steinene og hvor det eventuelt er greit å sette ned foten. Helst uten å brekke noe vitalt.
Cirka 200 høydemetere fra toppen og da ca 3 timer opp og ned til punktet vi nå stod på bestemte vi oss for at nok er nok. På tide å snu. Det kommer flere anledninger til å nå toppen.
Vi har forsøkt oss på Stetinden før. I mai for halvannet år siden. Da i strålende sol, bar overkropp (for gutta da) og glimrende sikt. På ski. Kom oss ikke til toppen da heller, men det var det kun grunnet latskap. Sola skinte og nedkjøringen var så fristende! Kanskje vi kommer til toppen neste gang?
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur; Til tross for at vi ikke kom oss på toppen, og til tross for vel mye vinter. Godt selskap gjør susen! Takk for turen!
TurBakken 