For 2 helger siden skulle vi ha gått sesongens siste randotur… men det måtte min kjære gjøre uten meg. Jeg satt stor sett inne og led. Han satt selvfølgelig rekord opp Alnestinden. Litt fordi han gledet seg så voldsomt til å komme seg hjem til meg igjen selvfølgelig. Og mest fordi han kan.
Den følelsen… når man får tidenes vårforkjølelse og det eneste man orker er å gå ut for å fylle på med remedier som – forhåpentligvis – får en til å føle seg litt bedre.
- Remedier
Det er så kjipt med sånne perioden hvor man ikke orker å gjøre annet enn å hente seg en ny kopp te med masse honning for å lindre en sår hals, men så er det for varmt til å drikke te og jeg er egentlig bare litt sur. Ute lokker vårlige fjell, sommervarme skoger, klart vann og strålende sol. Inne sitter jeg og harker og hoster, nyser og synes veldig synd på meg selv.
Når sånne seige sommerforkjølelser står på føles det som om jeg aldri skal bli frisk igjen, men så plutselig så er jeg jo det og livet er igjen herlig. Var det ikke sånn det var? Denne her er en sånn «lureforkjølelse». Den later som om den har gitt seg – og så har den ikke det allikevel. En dag fin, neste dag verre, en dag nesten fin, og så enda litt bedre, og så tar vi en tur i kjelleren igjen. Herlig. Etter 2 uker i denne tralten er jeg klar for at det snart løsner. I morgen kanskje.
TurBakken 