Det er den siste lørdagen i september. Været er så bra det er mulig å få det og jeg er litt lei de vanlige «jaktmarkene». Hva gjør man så? Jo – man utforsker nytt terreng.
Jeg har aldri vært i Finnemarka, men har hørt mye fint om området. Det var på tide å utvide horisonten.
Turen jeg valgte meg gikk fra Årkvisla via Pantegutten til Eikdammen. Derfra la jeg inne en omvei over Storehei og Setervangen. Jeg kom inn på den opprinnelige turen ved Skimten/Skimtvann. Derfra gitt det nedover tilbake til start.
Turen ble på totalt 14.23 km – inklusive litt vandring frem og tilbake i et par stikryss hvor jeg var usikker på veivalget. Beina fikk også kjørt seg med totalt 521 bratte høydemetere.
Denne turen går i ganske kupert lende, men er veldig variert. Jeg går igjennom gammel, trolsk skog og i høyden er det utsikt, lyst og åpent. Stiene går over svaberg, gjennom myr, lyng og myke furumoer og forbi idylliske vann i vakre høstfarger!
Turens første oppfang var boplassen «Pantegutten». Plassen har navnet sitt fra at en pantefullmektig «Ole Pante» bodde her, en jobb han tydelig fikk i ung alder – derav «gutten». Boplassen fra 1853 har siden blitt hengende ved navnet.
Stien går oppover og i Ålbogasvingen har jeg plutselig nydelig utsikt over Drammensfjorden.
Solen stråler fra en skyfri himmel. Lårene får kjørt seg i motbakkene og smilet går rundt.
Ofte, når jeg er på tur alene, fyller jeg hodet og stillheten med lydbok eller podcast. Denne dagen har jeg bestemt meg for å legge igjen den type distraksjon hjemme, og i stedet øve meg på å la de tankene som kommer få lov til å stikke innom før jeg sender dem av sted inn mellom trærne. God plan.
I starten av turen går jeg og prater høyt med meg selv. Jeg er mutt putt alene i skogen og er ikke helt vant til at det er så stille. Etter hvert tar roen over og jeg klarer å slappe av.
Jeg puster, hører på fuglene kvitre og på vinden som suser i de høstfargede trærne. Tanker kommer og går. Det går bra.
Neste oppfang på turen er idylliske Eikdammen.
Ved Eikdammen tar jeg meg en matpause i sola. Det er så vakkert at jeg blir helt salig i sjela.
Fra Eikedammen var planen å gå direkte til Skimten, men etter anbefaling fra en hyggelig fyr jeg møtte på veien ble turen videre utvidet og lagt via Storehei og Setervang.
Her åpnet landskapet seg opp og ble lyst og åpent. Stien svingte seg over heia på svaberg, gjennom myrer og på fine myke stier. Her fant jeg også krekling og tyttebær og klarte nesten ikke å slutte å plukke. Nå blir det en ny ladning med tur-snaps til glede for turvenner og, ikke minst, meg selv.
På et tidspunkt oppdaget jeg til min overraskelse at jeg gikk og sang høyt! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg gjorde det, men det har kanskje noe med at jeg ofte går på tur sammen med noen. Ikke alle liker synging på tur. Jeg gjør tydeligvis det!
Det siste oppfanget på turen var vannet Skimten. Vannet var skvalpende fullt av vann og hadde flere fine svaberg man lett kunne badet fra. Jeg stod over, men har en ide om å komme tilbake en sommerdag.
Fra Skimten går det svakt nedover, bratt nedover og bitte litt bortover. Det det går bortover er det vått!
Etter drøye 14 km var jeg tilbake på parkeringsplassen. Litt skuffet over at turen allerede var over. Neste gang jeg skal til Finnemarka legger jeg opp til en lengre tur! Jeg har lest at man kan gå Finnemarka på langs…
Denne turen anbefales! Dagen var vakker, naturen var septemberfin og jeg fikk ro i sjela. Turapi på sitt beste.
Tusen takk for turfølget!
Lyst til å få blogginnleggene mine rett i e-postkassen din? Legg inn e-posten din her:
TurBakken 