Det er lørdag en helg tidlig i september. Dagen før hadde vi vasset rundt i snø til knes. Den opplevelsen var det ikke et ønske om å gjenta denne dagen. Turmål uten snø ble bestilt.
Snø grensen hadde krøpet seg litt oppover siden dagen før, så vi beregnet at dersom vi holdt oss til en topp på max 1500 moh så ville vi unngå det meste av snøen.
Etter en del kikking ut av vinduene på Jotunheimen Fjellstue, snakking med kjentfolk, studering av kart og et ønske om å unngå logistiske utfordringer som involverte bil, falt valget på fjellet Blåhø på ca 1400 moh. ( Blåhø er et alminnelig fjellnavn i de sentrale delene av Sør-Norge. Det brukes oftest om avrundede fjell, som på avstand virker blålige, jfr. Store norske leksikon). Dette skulle vise seg å være en liten perle av et fjell.
Vi startet turen fra Jotunheimen Fjellstue og gikk langs Sognefjellsveien mot Krossbu et lite stykke, før vi tok første grusvei inn til høyre. Dette er en bomvei med mulighet for å kjøre mye lenger inn i fjellet enn vi gjorde. Det går helt fint å gå veien. Mye tyttebær å plukke og vakker natur å se på.
Ved Høydalsvatnet, nærmere bestemt innerst i vannet på kartet under ved Måfå tok vi en sti oppover i terrenget. Vakre fjellformasjoner, lyng, tyttebærris og krekling. Her var høsten!
Et stykke opp i bakken mistet vi stien og bestemte oss for å finne vår egen vei. Vi skulle jo bare rett oppover. Det ble heftig bushing på gjengen.
Vel ute av skogen åpnet landskapet seg.
Turen gikk videre i fint terreng. Her fikk vi høstfargene vi savnet dagen før.
Da vi kom på toppen av dette fjellet, som vi ærlig talt ikke hadde hatt så store tanker om, fikk vi oss en overraskelse. 360 graders utsikt mot de vakreste fjell; Breheimen, Hurrungane, Smørstabb massivet.
Og litt klatring ble det også tid til. Man blir heldigvis (nesten) aldri for gammel til å leke litt!
Turen ble på drøye 14 km og vi fikk ca 850 høydemetere i beina. Alle var enige om at det hadde vært en særdeles flott tur!
TurBakken 