Det er fredag og kveld. På en parkeringsplass i utkanten av Vestmarka står fem damer. Forventningsfulle, gru-gledende men mest av alt klukkende, sprudlende og med en stor dose positiv forventning.
Vi går på beina. Man blir så ustø med tung sekk på ryggen og smale ski på beina og jeg er redd for at jeg, dersom jeg ramler, ikke kommer opp igjen. Ser for meg et scenario hvor jeg ramler fremover i nysnøen og sakte kveles liggende pladask på magen, med ski og staver i alle retninger og en sekk som presser meg ned mot jorden. Ikke en lystig måte å ta kvelden på. Derfor på beina.
Veien vi går er ikke måkt, men vi går i smale hjulspor. Jeg balanserer like elegant som en mannequin på catwalken med en fot foran den andre. Eventuelt sjangler jeg fremover mens jeg prøver å holde meg på beina med 22kg bred last på ryggen, glatte sko uten pigger og avslått hodelykt.
Etter en stund går vi av veien og ut i upreppede skispor. Jeg går først. Kjenner urkraften i meg når jeg kan fortelle mine medturgåere at vi ikke er alene i skogen denne kvelden. Nysnøen er «pløyd» av subbende føtter og jeg ser tydelige fotspor. Noen har gått her. Åpenbart. Kall meg bare Månestråle. De andre lurer på hvor mange de er. Jeg tar en sjanse og sier «minst to». De var seks. Nærme nok.
Det utenkelige hadde nemlig skjedd. For første gang siden jeg startet med netter i naturen var planlagt overnattingsted opptatt! I «vår» gapahuk hadde seks søte ungdommer på skoleprosjekt rigget seg til og var godt i gang med middagen. Flotte som de var sa de seg straks villige til å gi oss den ene av to gapahuker og satte sporenstreks i gang med å flytte tingene sine. Vi stod der litt rådville og argumenterte med oss selv, men etter 30 sekunders betenkningstid takket vi pent nei til tilbudet. Det ble for tett. Helt klart for tett. At det tok så lang tid som 30 sekunder skyldes ekstremt lavt blodsukker i gruppa.
Ett klokt (av skade?) hodet i gruppa hadde heldigvis desserten lett tilgjengelig i topplokket på sekken. Så da stod vi der, midt i skisporet, i måneskinnet og tok desserten først.
Lavt blodsukker kan være ekstremt skummelt. Med krydderkake i magen og et blodsukker på vei opp ble pågangsmotet gjenopprettet og med månen som veiviser kunne vi begi oss mot nytt mål. Vi ga oss ikke så lett.
Vi var på sporet av en annen, litt mindre folksom leirplass. Vi fant den på Nedre Gupu.
Her var det ingen som hadde kommet før oss og vi kunne boltre oss med 5 gapahuker, ved i massevis og løssluppen prat. Det hadde ikke blitt helt det samme to meter fra ungdommene.
Etter forrett, bålkos, en varmende middag, litt mer dessert og gode samtaler var det på tide å runde av kvelden.
Dype knebøy og litt hopp og sprett ble gjennomført for å få opp varmen i noen store muskler, før det ble krøpet ned i soveposene. Der rullet vi oss rundt varmeflasken mens bålet brant ned og månen lyste stor, full og rund på vinterhimmelen.
Natten forløp relativt udramatisk. Bortsett fra en løypemaskinfører som dukket opp mens det enda var mørkt og som syntes det var artig å kjøre løypepreppemaskinen en fire-fem ganger frem og tilbake foran oss, for så å ta en pausen med frontlyktene rett inn i den ene gapahuken. Nåvel. Vi håper han koste seg.
Vi våknet til en vakker morgen med rosa himmel, kritthvite snødekte trær og frost på nesa. I løpet av natten var gradestokken krøpet lenger ned enn meldt, men friske -5 håndterte vi alle sammen fint.
Dagen ble startet med rosa utsikt og kortreist kaffe, tilberedt fra soveposen. Kos!
Frokosten ble inntatt rundt bålet. Noen var betraktelig mer avanserte enn andre. Det var bacon og eggerøre, fruktsalat, havregrøt, pour-over kaffe og god stemning.
Etter frokost ble leirplassen ryddet og sekkene pakket før turen gikk tilbake til start.
Nok en nydelig natt i naturen var over og jeg var – som alltid – inderlig takknemlig for spreke turvenninner og vakre naturopplevelser.
Takk for turen!
PS! Denne gangen er et par bilder der jeg er med lånt av de andre turdeltagerne. Takk for lånet!
Lyst til å få innleggene mine rett i innboksen?
TurBakken 