Mandag var inneklemt dag og det føltes helt naturlig å ta fri fra jobb for få en langhelg her i Jotunheimen. #RandoBeatsWorking! 3 av 6 var denne dagen turklare. Ståle og Monica hadde dratt hjem, Vibeke måtte hvile vonde bein. Vi andre hadde store planer for dagen; Store Ringstind skulle bestiges.
Værmeldingen var upåklagelig; strålende sol! Vi trasket i vei innover dalen mot foten av Store Ringstind i Hurrungane. 5 km innover en dal som virket flat, men som faktisk fikk oss opp noen 100 høydemetere.
Da vi gikk innover hadde vi hele tiden utsyn mot målet, som ble mer og mer innhyllet i en stor og kraftig sky. I tillegg hadde det vært veldig mildt dagen før og ned mot 10 kuldegrader om natten så underlaget var steinhardt og skavlete. Jo lenger inn i dalen vi kom, dess kaldere og mer trekkfullt ble det.
Jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette ikke akkurat var drømmeturen. Da vi kom til innsteget på breen så vi at de foran oss valgte to ulike tilnærminger opp; Den første gruppen hakket de seg vei med isøksene sine opp innerst i brefallet, mens de som valgte å gå opp skråningen under Dyrhaugsryggen møtte en isete og veldig bratt fjellside hvor behovet for stegjern og isøks nok var påkrevet for å ha en trygg tur. Hvordan skulle det gå ned igjen?… Det var da jeg bestemte meg.
Jeg ville ut av dalen og opp en topp som lå i sola. Med myk snø. Dette ble for ekstremt isete for meg. Det tok ikke lang tid for Tony og Jens og si seg enige. 2 timer, 25 minutter og 10 km fra start stod vi igjen ved bilen og lette etter et nytt fjell vi kunne prøve oss på. Ett med sol og gode forhold.
Vi endte opp på Steindalsnosi.
TurBakken 