mai | 2021 | TurBakken

Da en god venninne tok kontakt og lurte på om ikke jeg også hørte skogen kalle, var jeg ikke sen om å si meg enig. Skogen kalte så definitivt på meg.

Det er en torsdag i midten av mai – og denne gangen skal jeg endelig få testet ut hengekøyen som har ligget og ropt på meg fra en hylle i boden de siste to årene.

Jeg begynner å bli skikkelig god til å pakke lett. Sekken veide kun 20 kg ved avgang. Det er 5-6 kg ned fra forrige tur. Jeg går hele veien og lurer på hva jeg har glemt.

Vel fremme ved Vardetjern i Asker slår vi leir. Hengekøyen blir – naturlig nok – hengt opp og testet ut. Så langt alt vel.

Ser på grensen til litt gal ut, men det er sånn det skal være når man tester hengekøyen sin for første gang

Det serveres tur-dram, det tennes bål, som forøvrig går lekende lett for de som lurte på det, det pustes med magen, det prates og det pustes litt mer. Skogens ro senker seg over turjenter og natur. Noen ganger er det eneste riktige en tur i skogen.

Hilde nyter en liten turdram mens hun skuer utover Vardetjern

Kvelden sniker seg sakte på, disen legger seg som et slør over enden av tjernet og vi sitter ved bålet til det brenner nesten helt ned. Sjelen er rolig og jeg er klar for min første natt i hengekøye.

I køya har jeg to liggeunderlag (ett term-a-rest og ett Exped med dun). Over dette har jeg en god og varm sovepose. Dette skal jeg komme meg opp i . Det var nok ikke verdens mest elegante entring av hengekøye, men til å være et første forsøk er jeg fornøyd. Jeg åler og vrikker og får liggeunderlag ganger to og sovepose og meg selv til slutt i en helt perfekt posisjon. Dunjakken fungerer som hodepute.

Jeg ligger og duver lett mens roen senker seg. Fuglene kvitrer, vinden blåser lett, Hilde sier natta, en russebil dundrer i det fjerne, og over meg er det skyfritt, måneskinn og idyll.

Jeg våkner bare én gang i løpet av natten. Det er blitt grålysning. Tåken driver lett over vannet, fuglene er i god gang med dagen og jeg drar luen over øynene og sover videre i min hengekøyekokong et par timer til.

Morgenstemning i hengekøyene:

Det er motvillig vi står opp, men vi skal begge på jobb, så det er ingen bønn. Kaffe og havregrøt til frokost smaker himmelsk.

Turen hjem går lekende lett. Sekken er 5 kg lettere enn kvelden før og vi er fulle av energi.

Hilde spretter bortover stien i godt driv

To blide jenter takker for turen. Høyt hang vi og blide(re) ble vi!

Lyst til å abonnonere på bloggen? Legg inn e-posten din her:

Det er mai og vi er i Romsdalen med vårskiturer på programmet. Trollstigen er fremdeles stengt i påvente av at et par fonner skal rase fra seg, men vi er ivrige etter å komme oss opp på Alnestinden og blir kreative.

Man kommer altså ikke opp Trollstigen med bil, men på sykkel går det fint. Disse – av typen el – ble leid hos Trollstigen Camping & Gjestegård. Det skal sies at ingen ville bli sitert på at de oppfordret til å sykle den stengte veien, men at heller ingen vi snakket med frarådet det. Sånn at det er sagt.

På vei opp Trollstigen. Foto: Tony Kavli

Underlig å være helt alene på veien oppover. Her pleier det å være tett av biler, sykler, campingvogner, busser og folk. Nå er det tomt, stille og vakkert.

Litt uggent med et par ras vi måtte forsere, men det ser ut til at de tidligere nevnte fonnene nå har rast fra seg, så da gjenstår det bare litt snømåking og reparasjon av autovern før veien åpnes. Det ryktes at det skjer pinsehelgen.

Når vi tipper over kanten og selve Trollstigen er unnagjort kommer Trollstigen kafé til syne. Bygget ligger så i ett med omgivelsene at det nesten ikke synes. Et flott anlegg som fortjener et besøk dersom man er på disse kantene.

Det skues mot en stengt kafé og dagen topp. Foto: Heidi Bakken

Litt til høyre for skituppene til Jens er skaret vi skal opp. Toppen på Alnestinden ligger litt bakenfor der igjen. Vi har et lite stykke igjen på sykkel før skiene skal på.

Da syklene var parkert og vi hadde rigget fra sykkelmodus til skimodus, lå fjellet der foran oss. Fullstendig uberørt. Ikke et skispor å se, ikke et menneske å se. Bare oss tre og et helt fjell for oss selv.

Kommer dere eller? Jens er ivrig og vil gjerne ha litt fremdrift. Foto: Tony Kavli

Lunsj ble inntatt med en utsikt verdig seriøst åndenød – og ikke bare fordi det er bratt oppover. Her er det vakkert!

Utsikt over Stigbotthornet og Alnesdalen. Foto: Heidi Bakken

Men vi er ikke her for å sitte i timesvis i sola og se på utsikten. Her skal det ytes.

Gutta drar avgårde. Toppen ligger bak skaret. Fotot: Heidi Bakken

Vel oppe ble det ikke så mye hvile for sure bein. Kun litt posering for fotografen før det skiftes til nedkjøringsmodus. Jeg burde nok ha tatt fem minutter til i hvilemodus.

Blid som bare det på toppen av Alnestinden. Foto: Tony Kavli

Førstemann utfor er Jens i fin stil og bra driv.

Deretter kom Bakken – i ikke så veldig fin stil. Ganske godt sittende bakpå det meste av turen ned. Tror ikke den stilen går inn i lærebøkene som noe til etterfølgelse.

Men – føret var tungt! Normalt anser jeg meg selv som en grei skikjører, men himmel og hav – det hverken synes eller føles sånn når man har slush til midt på leggen! Hver sving krever krefter og bak i hodet ligger en liten redsel for å ikke komme rundt svingen med hele kroppen og dermed rive av diverse greier i knærne.