Stikkordarkiv: natur

På rundtur i Finnemarka

Det er den siste lørdagen i september. Været er så bra det er mulig å få det og jeg er litt lei de vanlige «jaktmarkene». Hva gjør man så? Jo – man utforsker nytt terreng.

Jeg har aldri vært i Finnemarka, men har hørt mye fint om området. Det var på tide å utvide horisonten.

Turen jeg valgte meg gikk fra Årkvisla via Pantegutten til Eikdammen. Derfra la jeg inne en omvei over Storehei og Setervangen. Jeg kom inn på den opprinnelige turen ved Skimten/Skimtvann. Derfra gitt det nedover tilbake til start.

Turen ble på totalt 14.23 km – inklusive litt vandring frem og tilbake i et par stikryss hvor jeg var usikker på veivalget. Beina fikk også kjørt seg med totalt 521 bratte høydemetere.

Denne turen går i ganske kupert lende, men er veldig variert. Jeg går igjennom gammel, trolsk skog og i høyden er det utsikt, lyst og åpent. Stiene går over svaberg, gjennom myr, lyng og myke furumoer og forbi idylliske vann i vakre høstfarger!

Boplassen «Pantegutten»

Turens første oppfang var boplassen «Pantegutten». Plassen har navnet sitt fra at en pantefullmektig «Ole Pante» bodde her, en jobb han tydelig fikk i ung alder – derav «gutten». Boplassen fra 1853 har siden blitt hengende ved navnet.

Stien går oppover og i Ålbogasvingen har jeg plutselig nydelig utsikt over Drammensfjorden.

Utsikt mot Drammensfjorden

Solen stråler fra en skyfri himmel. Lårene får kjørt seg i motbakkene og smilet går rundt.

Ofte, når jeg er på tur alene, fyller jeg hodet og stillheten med lydbok eller podcast. Denne dagen har jeg bestemt meg for å legge igjen den type distraksjon hjemme, og i stedet øve meg på å la de tankene som kommer få lov til å stikke innom før jeg sender dem av sted inn mellom trærne. God plan.

I starten av turen går jeg og prater høyt med meg selv. Jeg er mutt putt alene i skogen og er ikke helt vant til at det er så stille. Etter hvert tar roen over og jeg klarer å slappe av.

Jeg puster, hører på fuglene kvitre og på vinden som suser i de høstfargede trærne. Tanker kommer og går. Det går bra.

Neste oppfang på turen er idylliske Eikdammen.

Ved Eikdammen tar jeg meg en matpause i sola. Det er så vakkert at jeg blir helt salig i sjela.

Fra Eikedammen var planen å gå direkte til Skimten, men etter anbefaling fra en hyggelig fyr jeg møtte på veien ble turen videre utvidet og lagt via Storehei og Setervang.

Her åpnet landskapet seg opp og ble lyst og åpent. Stien svingte seg over heia på svaberg, gjennom myrer og på fine myke stier. Her fant jeg også krekling og tyttebær og klarte nesten ikke å slutte å plukke. Nå blir det en ny ladning med tur-snaps til glede for turvenner og, ikke minst, meg selv.

På et tidspunkt oppdaget jeg til min overraskelse at jeg gikk og sang høyt! Jeg kan virkelig ikke huske sist jeg gjorde det, men det har kanskje noe med at jeg ofte går på tur sammen med noen. Ikke alle liker synging på tur. Jeg gjør tydeligvis det!

Happy Heidi på tur i høstsola

Det siste oppfanget på turen var vannet Skimten. Vannet var skvalpende fullt av vann og hadde flere fine svaberg man lett kunne badet fra. Jeg stod over, men har en ide om å komme tilbake en sommerdag.

Skimten

Fra Skimten går det svakt nedover, bratt nedover og bitte litt bortover. Det det går bortover er det vått!

Våte stier

Etter drøye 14 km var jeg tilbake på parkeringsplassen. Litt skuffet over at turen allerede var over. Neste gang jeg skal til Finnemarka legger jeg opp til en lengre tur! Jeg har lest at man kan gå Finnemarka på langs…

Denne turen anbefales! Dagen var vakker, naturen var septemberfin og jeg fikk ro i sjela. Turapi på sitt beste.

Tusen takk for turfølget!


Lyst til å få blogginnleggene mine rett i e-postkassen din? Legg inn e-posten din her:

Vulkantur til Island

Jeg har en fasinasjon for vulkaner. Egentlig har jeg en fasinasjon for alt av naturkrefter. Alt som har formet og fremdeles former jorda. Langsomt og raskt. Høyt på ønskelisten har jeg derfor hatt «nærkontakt med en aktiv vulkan».

I 2021 hadde Fagradalsfjall et utbrudd som varte i hele 9 måneder. Sommeren i fjor hadde vi billettene i hånda da vi ble stoppet av en manglende coronavaksine-dose. Da vi endelig kom oss dit utpå høsten hadde vulkanen gått i dvale.

3. august 2022 åpnet det seg – bokstavelig talt – en ny mulighet. I en sidedal til Fagradalsfjall – Meradalir – veltet nå rykende fersk lava ut og skapte et forrykende show. Vi kastet oss rundt så fort vi kunne. Var vi raske nok?

Veien inn til vulkanen er på ca 6 km, delvis i motbakke, men stort sett var veien relativt tilrettelagt. Etter knappe 2 timer inkludert en omvei via litt gammel, størkned lava er vi fremme og jeg hviner frydefullt da jeg ser glimtet av noe rødglødende som kastes opp i luften. Forventningen øker!

Ser du godt etter ser du et aldri så lite «utbrudd»

Og krasjlander.

Tilskuere fra hele verden

Det som ligger foran oss er en kullsort ødemark av størknet lava. Det lille splættet med lava jeg så, kommer tilbake sånn dann og vann og er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner skuffelsen kommer sigende der jeg sitter hutrende i vedvarende kulingen og ser ned på det jeg også så i fjor – størknet lava.

Gjennom røyken som velter ut fra krateret ser vi imidlertid så vidt noe som ser ut som en lavastrøm. Vi bestemmer oss for å gå på andre siden av røyken for å få bedre utsikt.

Tony på vei rundt lavafeltet

På veien rundt får vi god tid til å se de fantastiske formasjonene lavaen stivner i.

Vi nærmer oss…

Etter litt nøling (hvor tett på flytende stein er det egentlig trygt å gå?) kommer vi oss så nærme det er mulig. Telelinsene kommer godt med.

Drøye 300 bilder senere er vi forsynte og innser at vi nok ikke kommer til å orke å bli der til langt på kvelden for å få nattbilder. SÅ imponerende var dette ikke. Dessverre.

Litt etter hjemkomst leser jeg at utbruddet nå anses som over og at tidspunktet det «døde» var søndag morgen kl. 06.00. Snakk om å få med seg det siste sukket!

Þingvellir

Etter en natt i leiebilen var vi (tidlig) klare for en ny dag.

Denne dagen var satt av til å besøke Thingvellir.

Þingvellir er det gamle islandske alltingsstedet ved Þingvallavatn, rundt 40 kilometer nordøst for Reykjavík. Området er et oppsprukket lavafelt avgrenset av kløftene Almannagjá og Hrafnagjá. Þingvellir var fra 930 til 1798 møtested for Alltinget (Alþingið), og her ble den selvstendige islandske republikken proklamert 17. juni 1944. Þingvellir fungerte også som domstol. Området er nå nasjonalpark. (kilde: Store Norske Leksikon)

Den midtatlantiske ryggen som er skapt av gnisningene mellom den Eurasiske og den Nord-Amerikanske tektoniske platen går tvers gjennom Island fra sørvest til nordvest. Dette kan man se ganske tydelig i nasjonalparken. Landskapet utgjør her et spektakulært naturlig amfiteater og det sies at man her kan stå med ett bein i Amerika og ett i Europa. Vel og merke om man har en rekkevidde mellom føtten på 7 km.

En fot på hver tektoniske plate – sånn ca.

Uansett – gøy å vite at Island er en kruttønne – stadig og konstant i forandring. Og ikke minst er det veldig, veldig vakker her!

En snartur til Island er over, men vi kommer igjen. Det er mye, mye mer å se!

Team KavliBakken will be back!