Jeg har en fasinasjon for vulkaner. Egentlig har jeg en fasinasjon for alt av naturkrefter. Alt som har formet og fremdeles former jorda. Langsomt og raskt. Høyt på ønskelisten har jeg derfor hatt «nærkontakt med en aktiv vulkan».
I 2021 hadde Fagradalsfjall et utbrudd som varte i hele 9 måneder. Sommeren i fjor hadde vi billettene i hånda da vi ble stoppet av en manglende coronavaksine-dose. Da vi endelig kom oss dit utpå høsten hadde vulkanen gått i dvale.
3. august 2022 åpnet det seg – bokstavelig talt – en ny mulighet. I en sidedal til Fagradalsfjall – Meradalir – veltet nå rykende fersk lava ut og skapte et forrykende show. Vi kastet oss rundt så fort vi kunne. Var vi raske nok?
Veien inn til vulkanen er på ca 6 km, delvis i motbakke, men stort sett var veien relativt tilrettelagt. Etter knappe 2 timer inkludert en omvei via litt gammel, størkned lava er vi fremme og jeg hviner frydefullt da jeg ser glimtet av noe rødglødende som kastes opp i luften. Forventningen øker!
Og krasjlander.
Det som ligger foran oss er en kullsort ødemark av størknet lava. Det lille splættet med lava jeg så, kommer tilbake sånn dann og vann og er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner skuffelsen kommer sigende der jeg sitter hutrende i vedvarende kulingen og ser ned på det jeg også så i fjor – størknet lava.
Gjennom røyken som velter ut fra krateret ser vi imidlertid så vidt noe som ser ut som en lavastrøm. Vi bestemmer oss for å gå på andre siden av røyken for å få bedre utsikt.
På veien rundt får vi god tid til å se de fantastiske formasjonene lavaen stivner i.
Vi nærmer oss…
Etter litt nøling (hvor tett på flytende stein er det egentlig trygt å gå?) kommer vi oss så nærme det er mulig. Telelinsene kommer godt med.
Drøye 300 bilder senere er vi forsynte og innser at vi nok ikke kommer til å orke å bli der til langt på kvelden for å få nattbilder. SÅ imponerende var dette ikke. Dessverre.
Litt etter hjemkomst leser jeg at utbruddet nå anses som over og at tidspunktet det «døde» var søndag morgen kl. 06.00. Snakk om å få med seg det siste sukket!
Þingvellir
Etter en natt i leiebilen var vi (tidlig) klare for en ny dag.
Denne dagen var satt av til å besøke Thingvellir.
Þingvellir er det gamle islandske alltingsstedet ved Þingvallavatn, rundt 40 kilometer nordøst for Reykjavík. Området er et oppsprukket lavafelt avgrenset av kløftene Almannagjá og Hrafnagjá. Þingvellir var fra 930 til 1798 møtested for Alltinget (Alþingið), og her ble den selvstendige islandske republikken proklamert 17. juni 1944. Þingvellir fungerte også som domstol. Området er nå nasjonalpark. (kilde: Store Norske Leksikon)
Den midtatlantiske ryggen som er skapt av gnisningene mellom den Eurasiske og den Nord-Amerikanske tektoniske platen går tvers gjennom Island fra sørvest til nordvest. Dette kan man se ganske tydelig i nasjonalparken. Landskapet utgjør her et spektakulært naturlig amfiteater og det sies at man her kan stå med ett bein i Amerika og ett i Europa. Vel og merke om man har en rekkevidde mellom føtten på 7 km.
Uansett – gøy å vite at Island er en kruttønne – stadig og konstant i forandring. Og ikke minst er det veldig, veldig vakker her!
En snartur til Island er over, men vi kommer igjen. Det er mye, mye mer å se!
TurBakken 