Ayubowan er Sri Lankernes måte å hilse hverandre på og betyr «May you be blessed with Long Life». Jeg tror jeg kanskje får et litt lenger liv av å ha vært her, i det minste føler jeg med veldig velsignet for øyeblikket – og det er slett ingen dårlig følelse å ha.
På en topp omgitt av buddiske flagg og med fred i sjela
Den siste dagen min på Sri Lanka ble en transportetappe fra Anuradhapura tilbake til Colombo. Jeg brukte de 4-5 timene det tok til å forsøke å innprente dette irrgrønne, vakre landet på netthinnen. Det var også tid til litt refleksjon.
Sri Lanka er et land som geografisk sett ligger langt fra Norge, men vi virker allikevel ganske like på en del grunnleggende ting (kilden er igjen guiden); Sri Lankerne er opptatt av utdanning og har gratis skole til alle, de er bekymret for klimaendringer, de ønsker fred i landet sitt og håper inderlig at turistene ikke lar seg skremme bort av noen fanatiske idioter. De merker godt nedgangen i turismen etter bombingen i påsken i år, men håper nå turistene begynner å komme tilbake. Liker man å ikke å gå i stim sammen med andre turister er det faktisk nå man bør reise dit.
Vennlige og herlig lekne elefanter har de her også!
Innbyggerne her er vennlige, blide og imøtekommende. Kanskje er det Buddismen som gjør seg gjeldene eller kanskje de generelt er et lykkelig folk. Samme hva årsaken er så er det behagelig å være her. Man føler seg trygg og omringet av gode vibrasjoner.
Uten guiden min hadde jeg vært ganske lost. Så ærlig skal jeg være. For det første er han en god sjåfør, noe som er veldig viktig i dette landet hvor det å kjøre forbi, kjøre midt i veien og 4 stk i bredden på en to-felts vei er helt innafor. Det utrolige er at det skjer lite uhell – kanskje fordi alle faktisk er veldig på hugget og oppmerksomme når de kjører her? De har forresten kun 3 fartsgrenser; 50 inne i byene, 70 utenfor, og 100 på motorveiene. Så enkelt og greit.
Som guide var Ruwinda kunnskapsrik og vi hadde heldigvis ganske lik humor. Han har hatt en utrolig tålmodighet med meg når jeg for 100. gang spør om hvor mye jeg skal tipse (det med å regne om fra USD til LKR og så NOK og så skjønne hva som egentlig er ok er helt hårreisende vanskelig!). Bare én gang har han sukket litt oppgitt. Hans upåklagelige sans for timing og planlegging har fått meg til de riktige stedene, på den mest perfekte tiden på dagen. Og ikke minst har han svart på alle mine spørsmål; både de litt dumme og de litt mer intelligente. Bra mann å ha med seg på tur! Tror jeg har hatt litt flaks.
Denne reisen har vist meg hva som kan skje når jeg står i utfordringene og ikke feiger ut når ting viser seg å være annerledes, eller mer vanskelig enn først antatt. For en drøy uke siden var jeg inne på tanken å bare snu og dra hjem. Gruppetur med bare meg liksom?! Nå er jeg stolt over at jeg ikke ga etter for den tanken, men fortsatte turen alene. Men et åpent sinn, nysgjerrighet og et smil som sitter løst har jeg reist rundt i et fremmed land og fått ny kunnskap, ny innsikt og et litt mer nyansert bilde på verden. Selv om det kanskje er en klisje, så føler jeg meg rikere som menneske og særdeles ydmyk i møte med dette landets uendelig rike historie. Samtidig som jeg lært et par ting om meg selv. Jeg får til det meste!
Kanskje er hovedlæringen at det man lærer mest av, og som gir de sterkeste opplevelsene, er det som skjer utenfor den planlagt løypa?
Turist – nesten alene på toppen
Er du fremdeles i tvil om hvor du bør legge ferien? Jeg kan anbefale Sri Lanka!
Denne turen har jeg hatt lyst til å gå i flere år, men ikke helt fått prioritert. Nå har det seg sånn at jeg skal være turleder for DNT Asker Turlag på akkurat denne turen i oktober – og for å unngå å lede folk på ville veier har jeg derfor gått turen på egenhånd først. I oktober er du velkommen til å være med på tur!
Turen følger blåmerket sti fra Lier Stasjon (Skilt ved Spor 1). Opp gjennom Sørumlia, via den gamle jernbanetrasseen og opp i marka ved Sørum. Den delen av turen som går på Jernbanetrasseen er flat og lettgått. Resten av turen er kupert! Fra stasjonen går det jevnt oppover. Totalt 300 høydemetere ble det – før det ble litt hvile for bein og pust. Relativt lunt i sola (les: svett!) og leggmusklaturen svir sånn passe deilig.
Etter ca 45 min kommer jeg over en hytte med veldig fin beliggenhet på Løksekollen. Hytta er ikke markert på kartet så kanskje den er litt privat? Den er uansett utstyrt med utedo, som ikke er låst, hvilket jeg velger å tolke som en aldri så liten invitasjon. Etter at fasilitetene er testet rusler jeg videre over Kaperåsen og Klunken.
Utsikt over Skapertjern fra Klunken
Ved Klunken er det en speiderhytte med fin utsikt over Skapertjern. Herfra følger jeg stien forbi Åsmyrbakkene før jeg krysser Sagelva og kommer over Vikervollåsen. Vikervollåsen er et platå som ligger ca. 300moh og (enn så lenge) markerer skillet mellom Røyken og Asker.
Kommer de gamle kommune grense pinnene til å bli fjernet tro?
Kjekstadmarka er kupert! Det går opp og det går ned og det går opp igjen. På stein, stier, glatte røtter og blankskurt svaberg. Det gjelder å holde fokus slik at jeg ikke tråkker feil – og samtidig huske og løfte blikket å se meg rundt! Kjekstadmarka er trolsk, vakker og irrgrønn og jeg er mutt putt alene i denne delen av skogen. Når jeg stopper opp og lytter er det så stille at jeg nesten kan høre mine egne hjerteslag . Kun svak fuglekvitter høres. Ingen vind i trærne, ingen stemmer eller annen lydforurensning. Kun meg og stillheten i en uendelig stor skog. Magisk.
Åstjernmyr
Terrenget over Åstjernmyr, Fuglemyr og Kavlebrumyr er naturlignok myrete og vått, men Asker Turlag har lagt ut fine klopper og stokker så det går fint å komme seg tørrskodd over. Vakkert er det her også! Stien går så under kraftledningene ved Djupemyr og kommer inn i et naturvernområde. Her roter jeg kraftig rundt før jeg endelig finner riktig sti. Veldig irriterende fordi jeg synes å huske at jeg har rotet rundt her før. Lærer vel en eller annen dag får jeg håpe.
Spiselig?
Nå begynner jeg å blir sulten og settert opp farten på det siste stykket til den populære og hyggelige DNT hytta på Småvannsbu. Tid for nistemat!
Småvannsbu
Etter mat-pausen gikk turen videre østover og oppover. Jeg krysser Brennadalen og klyver opp Ormehølskleiva. Sure bein etter hvilepausen! Det går videre jevnt oppover via Guihogget til Breimåsan før det flater litt ut.
På vei mot Heggedal går ruta via Eikestubben, Sjeklestadsmåvanna, Trongkleiv og så ned til Heggedal stasjon.
Totalt skal turen være 14 km lang. Ettersom jeg rotet litt rundt loggget jeg 14,5 km. Ikke så langt unna da. Jeg brukte rett over 4 timer med pauser, foto-stopp og stifinning. Legger opp til 4,5 timer når jeg skal lede den for turlaget.
Heggedal Stasjon
Oppsummert var turen relativt krevende i kupert terreng, men Kjekstadmarka er så vakker at det mer enn veier opp for litt slitne bein. Håper du blir med meg på tur i oktober!
Etter to dager med inneaktiviteter på grunn av pøsregn i lavlandet (men snø på toppene!), trosset vi den noe frynsete værmeldingen, som spådde sludd på toppen av Alnestind (1665moh). Vi bare måtte komme oss ut på sesongens siste rando-tur!
Det begynte ganske friskt ved bilen. Det var også kun en bil der før oss. Var det noe vi ikke visste?
Vi fikk fort varmen. Fjellsiden opp mot Alnestind lå i le og den varslede nedbøren så vi ingen ting til.
Ikke dumt å gå i bar overkropp når man har en sånn overkropp! Jeg er litt mer blyg og beholder klærne på (foto: Tony Kavli)
Kun én foran oss opp fjellet. Han skimtes som en liten prikk opp mot skaret til venstre i bildet over. Nysnøen lå dyp og jeg var veldig glad for at han gikk først og tråkket spor. Han fikk takksigelser da vi snakket med han på toppen.
(foto: Tony Kavli)
Det hadde «rast» en del i fjellsiden under toppskrenten siden sist snøfall, men «raset» var små snøballer som hadde løsnet høyt oppe og rullet seg større nedover skråningen. Naturens forsøk på å lage snømann på egenhånd. De så litt skummelt ut på avstand, men de rullet ikke så fort at vi ikke kunne komme oss unna.
(foto: Tony Kavli)
På toppen var det helt vindstille. Vi var oppe som nummer 2 (Tony) og 4 (Heidi) denne dagen. Jeg ble forbigått rett under toppen av en blid dame med hund som bykset forbi i lette klyv. Hun skyldte på lett utstyr. Jeg tror hun rett og slett var i bedre form.
Mysefjes med Finnan i bakgrunnen (foto: Tony Kavli)
For en dag! Helt vindstille på toppen av Alnestind er ganske sjelden kost.
Team KavliBakken poserer
Ned igjen var det kun de 2 vi møtte på toppen som hadde kjørt før oss. Vi var spente på om snøen ville være for våt og tung å svinge i, men alle bekymringer ble gjort til skamme. Fryd og glede og stormende jubel!
Tony gleder seg til resten av nedkjøringen
På vei ned passerte vi mengder av folk på vei opp og kunne underholde dem med frydefulle gledesutbrudd mens vi koste oss ned fjellsiden.
Det vil si helt til Tony tok en dobbel salto! Søren at jeg ikke hadde hjelm-kamera! Myk snø å lande i heldigvis.
Den eneste gangen i år han glemmer hjelm er også da han tryner!
I den nederste delen av fjellet var snøen nå blitt sugende våt. Det var nesten umulig å svinge og vi måtte ligge skikkelig bakpå for å holde skiene flytende. Sure lår!
Men for en dag! En perfekt avslutning på rando-sesongen for Team KavliBakken.
En drøm jeg har hatt i mange år gikk i oppfyllelse 17. mai 2019. Jeg fikk stå på toppen av Norge og veive med flagget mitt på selveste nasjonaldagen!
Vel fremme ved Juvasshytta gjør vi oss klare til avmarsj. Galdhøpiggen kan skimtes i bakgrunnen.
Vi valgte å gå turen fra Juvasshytta som er den letteste veien til Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh). Turen opp er på ca 5 km og i underkant av 700 høydemeter. For å krysse Styggebreen må man om sommeren ha guide og gå i tau om man ikke selv er bre-kyndig. Om vinteren – eller for eksempel på 17. mai 2019 – er ikke det nødvendig. Sjekk uansett med lokalkjente før du begir deg avgårde på egenhånd. Det kan være sprekker som er nye av året.
I fint driv mot toppen
Vi var 7 personer i gruppa vår. 2 på langrennsski, 3 på fjell ski og 2 på randonee ski. Alle varianter fungerte like fint. Vi som slet med oss det noe tyngre rando-utstyret oppover fikk belønningen på nedturen. Vi var nede 30 minutter før de andre.
Gnagsår pauseover StyggebreenFornøyde gutterVi er ikke alene
Styggebreen ikke har fått navnet sitt fordi den ikke er pen å se på, men fordi «stygg» betyr farlig på dialek
Rando-gjengen (les: Tony og jeg) valgte å gå på ski helt til toppen, mens de andre satt igjen skiene ved kanten av breen. Ingen forskjell på tidsbruk. Vi var alle oppe på 2t og 15 min. Sånn ca.
700 høydemetere og vi er på toppenSå vakkert at hjertet holder på å hoppe ut av brystet!Hytta på toppen, mennesker og vakre fjell
På toppen var det veldig god stemning! Nasjonalsangen ble sunget 2 ganger – den ene gangen akkompagnert av en trompetspiller. Det var folk i bunad, med dress, i nikkers og lusekofte og i sukkertøyfargede gortex klær. Det ble skålet i Champagne, spist sjokoladekake, nistemat, kransekake og grillmat. Det ble ropt 3 x 3 hurra! Det vil si, akkurat det gikk ikke så veldig bra, men vi skal alle ha for forsøket. Vanskelig å bli helt synkronisert i høyden.
Godt humør over hele linja, sola strålte og landet vårt er så uendelig vakkert!
JotunheimenTeam KavliBakken i strålende humør
Etter en god og lang pause-feiring på toppen av Norge dro vi nedover igjen. Turen ned (for oss rando-folk) tok 25 minutter. Grei skuring over breen med snø helt frem til Juvasshytta – selv om det begynte å bli litt glissent med snø noen steder.
På vei tilbake til Juvasshyttafra Team KavliBakken
Det er noe helt spesielt når man har gått og tenkt på noe lenge, drømt om det og så endelig få drømmen oppfylt. Drømmen om å stå på en topp – og da helst Norges høyeste – på selveste nasjonaldagen har vært en av mine drømmer. Nå er den oppfylt og det til terningkast 6. Jeg gliser av takknemlighet og glede!
Noen ganger er det godt å gå en tur hvor man faktisk får sett på utsikten underveis. Turen til Store Hesten i Venjesdalen er en slik topptur.
Evy og Tony legger i vei.
Vi startet turn fra parkeringsplassen i Venjesdalen. Herfra fulgte vi lia oppover i retning Blånebba, dvs. opp motsatt side av Store Venjetind.
Opp den første kneika, gjennom skogen. Blånebba i bakgrunnen.
Turen til Storhesten følger samme trase som om du skal til Blånebba helt til midt ut på flaten mellom disse to toppene. Starten på turen er litt brå da du begynner med motbakke med en gang, men når det flater ut er det lett gåing. Totalt forserte vi 650 høydemetere.
Evy og Tony koser seg opp mot toppen i munter passiar.
Utsikten her er det ingenting å si på!
Her har vi det fint! (foto: Evy Kavli)
Storhesten har ingen utpreget flott profil og ser mer ut som en haug enn et fjell, men når du kommer deg forbi «luretopp» nr 1 og nr 2 og befinner deg på toppen har du den villeste utsikten jeg kan tenke meg! Helt magisk!
Evy på vei mot det som ser ut som toppen av StorhestenUtsikt mot Blånebba og Trolltindene (foto: Tony Kavli)Hurra! Vi kom opp!Team KavliBakken er happy!Relativt fin lunsjplass!
Nedturen var bare moro. Fjellet har en maks helning på 25 grader og gir fin fin kjøring i påskeslusjen.
Tid: Vi bruke rett i underkant av 3 timer inkludert matpakkepause og mye titting på utsikten. Ekspertene sier turen er «kort 1-3 timer».
Med en snarlig forestående tur til Alpene og null minutter med ski på beina siden mai i fjor var det på sin plass å teste ut om kroppen, og ikke minst den relativt nyopererte foten fungerte sånn noenlunde.
I Asker regnet det. Føltes litt vel ivrig ut å dra på tur i sånt vær
Den aller første testen var om jeg fikk støvelen på foten som enda ikke var helt smertefri. Det gikk. Skibuksa fikk jeg også på meg. Puh! Det har unektelig blitt mye stillesitting de siste ukene og det kjentes godt på bukselinningen.
Gaustatoppen neste
Selv om det regnet i Asker hadde Yr lovet snø på Gaustatoppen med opphold og sol fra kl 11. Nysnø og sol hørtes bra ut.
Den sedvanlige skyen ligger over toppen, men rundt ser det jo relativt lovende ut.
Vel fremme ligger det et lite snølag over blank is på parkeringsplassen. Kanskje er det kommet litt mer lenger opp? Vi er uansett klare for den virkelige testen; holder foten – og formen?
Den snøen som hadde kommet i løpet av natten, ble ikke liggende lenge der den hadde falt. Vindkulene var heftige!
Oppdaget at skiene mine gikk i ett med stein og lav
Vi trasket oss oppover i rolig tempo. Det vil si – jeg gikk så radig jeg kunne – men akk. Formen har vært bedre!
Kommer du eller?
Været har unektelig også vært bedre. Det blåste kraftig hele turen opp og noen av vindkulene var så voldsomme at vi måtte stå stille og vente til de roet seg før vi kunne gå videre.
Min kjære begynte i tillegg å ymte om at hytta på toppen nok var stengt, så noen vaffel ble det nok ikke på meg. Dalende humør og sutrende hofteleddsbøyere er ingen god kombo på randotur.
Jeg begynte også å bli litt stiv i maska.
Ikke kunne vi se noe til toppen heller, men ut av tåka kom en blid fyr som kunne fortelle at hytta var åpen og at det var vaffel å få kjøpt. O Lykke! Rart hva sånt gjør med evnen til å ta seg sammen noen meter til.
Hytta skimtes!
Ingenting er så herlig som når målet er så nærme at man kan kjenne vaffellukten.
Er det en fjellknaus eller er det hytta? Veldig koselig å komme seg inn i varmen på Gaustatoppen Turisthytte! Vaffel smaker bedre enn matpakke. Definitivt!
Etter påfyll og omkledning gikk turen ned til bilen igjen.
«Fru Bollerud» skulle nok takket nei til den vaffelen.
Vi fant litt nysnø mellom is, stein, busk og lyng og selv om lårene skrek etter oksygen og leggene verket (det var tross alt årets første tur) ble det et par gode svingopplevelser. Det finnes ingen bilder av gode svinger fra turen. De bildene som ble tatt gikk ikke igjennom svingkvalitetskontrollen.
Turen var over for denne gang. Team KavliBakken var fornøyde med testen og turen og begge var vi skjønt enige om at etter denne turen kunne det bare gå oppover.
Etter bestigningen av Kilimanjaro var det tid for noen ganske annet. Vi skulle forflytte oss fra Tanzania til Kenya hvor Safari i Masai Mara stod på programmet.
Tips: Ønsker du å se nærmere på de små bildene? Klikk på dem for å se en større versjon.
Fra Nairobi til Masai Mara
I Nairobi ble vi hentet på flyplassen av en representant for Topp Afrika. Vi ble så fraktet gjennom Nairobi til en småflyplass litt utenfor byen. Herfra tok vi et mindre fly ut til Masai Mara.
Masai Mara fra luftenAnkomst flyplassen i Masai MaraGillian og Steven
Ved ankomst flyplassen ble vi møtt av to smilende safari guider; Gillian og Steven. Disse gutta er kunnskapsrike! Safarien var igang allerede på vei til Lodgen Mara Engai Wilderness Camp hvor vi skulle bo de neste 3 nettene.
Safari i Masai Mara
Det er vanskelig å forklare hvordan det oppleves å være på Safari i Afrika. Det er også grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om denne opplevelsen. Lydene, luktene, støvet, vinden, sola, fargene. Alt er så annerledes enn hjemme – og midt i det hele står jeg. I Afrika, i Kenya, i Masai Mara. Jeg er privilegert som får oppleve dette. Jeg vet det og jeg er uendelig takknemlig. Å stå der på savannen (mesteparten av tiden trygt inne i en bil vel og merke) og bare være, føle, lukte og se. Nyte dagen, opplevelsene, alle sanseinntrykkene – og det å kunne dele dem med familie og gode venner. Ubeskrivelig fantastisk!
Safari: Noun. An expedition to observe or hunt animals in their natural habitat, especially in East Africa.
I stedet for å kjede dere med mine henførte sukk fra hver eneste opplevelse vi hadde disse 3 dagene, får dere her en bilde kavalkade over noen av høydepunktene fra Safarien vår.
Synes dette bildet sier litt om humøret på turen. Pur glede og henrykkelse! Elefant Vi hadde 2 safaribiler med hver sin guide til disposisjon på 7 personer.GiraffImpalaSebraGnu med selskap av 6 Oksehakkere
Et av høydepunktene var definitivt vårt møte med en leopard som lå og slappet av i et tre. Dette var visstnok en litt stor unge, som mest sannsynlig lå der og ventet på at moren skulle komme tilbake med mat til den. Den brydde seg fint lite om oss som stimlet sammen for å se på den.
LeopardWaterbuck
Mara River
På grunn av mye regn i Serengeti, Tanzania var den store migrasjonen av dyrene på savannen forsinket i år. Det ble derfor ingen spektakulær kryssing av Mara River mens vi var der. Krokodillene var imidlertid klare ved et velbrukt krysningspunkt, og vi fikk se mengder av vraltende flodhester. Alt i følge med en bevæpnet vakt.
Her er det greit å adlyde skilting. Krokodiller og Flodhester lurer få meter unna.Gnuene lar vente på seg, men krokodillen har lagt seg i posisjon. Legg merke til hvor stien går!
Løver!
Løver er alltid stas! Vi var så heldige å få flere tette møter med dem.
Så fornøyd blir man med løver få meter unna!
Besøk hos en Masai landsby
Dette er en opplevelse man bør ta som et «museumsbesøk». Litt som om du tar deg en tur på Folkemuseet på Bygdøy. De vil du skal tro at de faktisk bor i denne landsbyen – og at det er de som bor der som har laget tingene du ender opp med å kjøpe, men – det er nok en sannhet med modifikasjoner. Litt lurt blir man, litt skrudd på priser, men klarer man å legge det til side er det en relativt interessant opplevelse. Man får i det minste et innblikk i hvordan Masaiene har levd. Og pengene man legger igjen går sikkert til noe bra. Håper jeg.
Masaiene hopper for å måle styrke. Den med best spenst er helten.Damen stilte villig opp til fotografering
På markedet var det mye fint å få kjøpt til en ikke så billig penge.
Tony prøver seg på litt Masai-hopping til de lokale damenes store glede
Flere dyr og blide mennesker
Øgle Serval kattGiraffer i tett samvær
En ikke så skjønn TopiLunsj på savannen under et AkasietreFornøyd gjengFine elefanter i flokkTonje og Pumba HyeneFlodhester i hopetallHr og Fru KavliBakken nyter livet (foto: Herman)
«The only man I envy is the man who has not yet been to Africa – for he has so much to look forward to».
Richard Mullin
Herman (foto: Tony Kavli)
Vi takker for gjestfriheten til folk og dyr – og kommer garantert tilbake!
De fleste bildene i dette blogg-innlegget er tatt av meg. De som er tatt av andre er merket med fotograf. Flere bilder finner du på min Instagram-profil; «Sipiseck».
Sola er i ferd med å gå ned i horisonten. Foran meg strekker Sahara seg i det uendelige. Dyner av sand som bukter og bølger seg i det svinnende lyset. Sanden jeg har i hånden renner sakte tilbake mot bakken, noen meter unna kommer dromedarene tilbake til campen etter en ettermiddagssnack i en nærliggende oase, jeg hører noen som ler. Sola varmer, lave skuldre. Gode vibrasjoner. En fantastisk reise går mot slutten.
Men jeg foregriper begivenhetene. Denne reisen begynte 6 dager tidligere i Norge og opplevelsene har blitt mange i løpet av disse dagene.
Om å forflytte seg
Første etappe gikk per fly fra Gardermoen til Marrakech, Marokko. Den natten tilbrakte vi på en Riad i Marrakech før vi tidlig søndag morgen satte oss i en buss som tok oss over de høye Atlasfjellene og inn i Sahara, verdens største varme ørken. Kjøreturen gikk over Tizi’n Tichka-passet som er det høyeste kjørbare passet i Høye Atlas på 2260 moh. Noen brukte tiden i bussen til å sove, jeg satt ytterst på setet mitt og strakte hals. Jeg er redd for å gå glipp av noe. Må ikke miste et sekund av reisen. Alt skal jeg ha med meg. Sove kan jeg gjøre når jeg kommer hjem.
Jorda i Marrokko er rød og kontrasten er stor mot de snødekte toppene i Atlasfjellene. Vi passerer små landsbyer med de tradisjonelle murhusene med flate tak og rette linjer, landskapet er goldt på grunn av lite nedbør, men fjellene er imponerende fargerike med sjatteringer i rødt, rosa, gult, burgunder og rust og ser ut til å smuldre opp foran øynene mine. Noe sier at fjellet sprekker i varmen og at det er derfor det ser slik ut. Kanskje stemmer det. Erosjonen er unektelig stor.
På veien til Zagora, hvor ørkenen starter, stopper vi for å kjøpe det tradisjonelle hodeplagget Shesh. Dette kan komme godt med som beskyttelse mot sol og sandstorm – og vi ser jo ganske kule ut alle sammen!
Knut og jeg matcher
Thale får hjelp til å ikle seg shesh’n
Leif og Annbjørn trenger ikke øve. Stilen er på plass.
Vi øver oss på den litt mystiske ørken-looken
Kjøreturen ender ved foten av fjellet Jebel Bani. Her venter guider, dromedarer og vår første leir. Eventyrer er virkelig i gang.
Vår første camp
Om Camelus Dromedarus
Er du null interessert i kameler og dromedarer kan du nå hoppe rett til neste avsnitt. Her kommer min hyllest til dette underlige utseende dyret med de rare lydene.
Dromedarene er i kamelfamilien. Alle på turen kalte de bare «camels» selv om de teknisk sett er dromedarer. Du gir ikke en dromedar navn. De får et nummer, men i all hemmelighet kan man gi dem kosenavn. Det er lov. De kan bære opp til 100 kg på ryggen. De fraktet all bagasjen vår, telt, mat, vann, bord og stoler og til og med rødvinen min. De er eksperter på å vandre og går lekende lett over stein og sand med sine brede, myke føtter. De er imidlertid ikke så glade i å bli lastet på. Særlig «klage-klaus». Hør bare her:
Den siste dagen har vi spist så mye av maten at det er plass på til oss på to av dromedarene. Vi sitter høyt til værs og blir vuggende båret fremover i ørkenen. Morsomt!
«Drommis» får en vennlig klapp
Happy dromedar-rytter
Dromedarer laget et stort spekter av lyder. Noen av dem er komiske som når de kjekker seg, andre lyder er klagende (hør rapport fra Klage-Klaus over) – som når de ikke vil bære mer vin, men det jeg opplever som «grunnlydene» er den dype brumming som treffer meg midt i mellomgulvet. Den vibrerer og gir en underlig resonans i kroppen. På en rar måte kjennes lyden kjent – uten at jeg har hørt den før. Det er en ur-lyd som bringer frem smilet mitt. Trygt og koselig.
Om å sove under melkeveien
Den aller første natten i telt måtte jeg ut et nødvendig ærend. Jeg hadde med meg hodelykt og forventet en mørk natt, men da jeg kom ut var det månelyst. Så lyst at det ble utfordrende å finne seg et sted å sette seg ned uten å bli sett av et dusing menn og 11 dromedarer. Månelyset kastet duse, underlige skygger i natten. Luften er mild. Det var vanskelig å gå tilbake til teltet når natten var så magisk.
De siste to nettene vi campet valgte jeg å sove ute under stjernene. I måneskinnet, under melkeveien mens kamelene laget god-lyder i bakgrunnen. Soveposen var varm. Månen nesten for lys. Stjerneskudd føk over himmelen. Jeg ønsket meg noe, jeg må innrømme det. Frisk, kjølig ørkenluft i nesen, en liten eim av dromedar, knirking fra liggeunderlaget til naboen, null lysforurensning, null stress. Etter noen småjusteringer (les: lua ned over øynene for å dimme månelyset litt) sov jeg bedre ute enn inne i teltet. For å Sarah; vi bor på et «millon-stjerners hotell!».
Trygt mellom 2 telt, men under stjernene
Om sand(dyner)
Man kommer ikke utenom sand på denne turen. Heldigvis! Vi har gått i sanddyner, løpt (mest nedover) i sand, sett solnedgangen fra toppen av den høyeste Chegaga sanddynen, sett soloppgangen fra en annen. Vi har hatt sand i skoene. Vi har til tider også hatt litt sand mellom tennene. Og ganske mye sand i bagasjen.
Om overraskelser
Jeg hadde forventet sanddyner. Jeg hadde forventet litt steinørken. Jeg hadde ikke forventet å bade i Sahara! Etter to dager med vandring fikk vi, etter ankomst camp, tilbud om å være med på spa. «Ta med noe håndkle lignende eller eventuelt Hvitserk-buffen» var beskjeden. Overraskelse! Det hadde regnet i 3 dager før vi ankom. Det var vann i en kulp i elven og vi kunne bade. Noen vasket til og med håret! For en luksus! Bade i Sahara – DET hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre.
Om vakker natur
Landskapet vi vandret gjennom var variert. Vi startet opp et fjell, vandret så på et platå innover i Sahara. Det er mye stein, lite vegetasjon, knallblå himmel, vakre fjell.
Videre gikk vi lenge i et tørrlagt elveleie. Fjellet er så polert av uendelige mengder vann som også har skylt bort alt av løsmasser, rusk og rask. Jeg hadde bare lyst til å legge meg ned på dette uvirkelige fjellet og kjenne det kjølige, glatte fjellet mot huden. Jeg tror jeg aldri har sett noe så vakkert som dette nesten uttørkede elveleiet.
Ferden går videre i en bred dal omkranset av fjell i varme farger, med flate topper som de du ser i Western filmer. Innimellom er det grønne flekker i form av akasier og en og annen sukkulent. Det er bare å nyte hvert skritt i disse omgivelsene.
Den tredje dagen på vandring ser vi de første sanddynene. De er også vakre der de ligger og flotter seg i horisonten. Store, buktende fjell av sand. Men før vi kommer helt bort får vi nok en endring. En underjordisk elv sørger for vann til planter og vi går igjennom et surrealistisk, irrgrønt felt med noe som ser ut som ruccola og lukter litt kål. Ikke mat for mennesker, men dromedarene digger det.
Her bærer vi med oss veden vi skal bruke til leirbål senere på kvelden. (foto: Tone Ingebrigtsen)
Om å ørkenvandre
Strålende fornøyd med å være på ørkenvandring! (foto: Sarah Danielsson)
Jeg liker å gå. Jeg liker å gå og se meg rundt. Løfte blikket der det er mulig uten å snuble. Beina mine trives med å gå i timevis. Som Sarah sa det når hun startet dag 4 med vandring; «jeg er i flow». Å gå der sammen med andre, men allikevel alene med tankene dine. Være tilstede i opplevelsen av omgivelsene, kjenne bakken under føttene, varmen mot huden, luktene og lydene. Bare være. Å ørkenvandre gir ro og det gir energi.
På denne ørkenvandringen tilbakela vi ca 7,5 mil på 4 dager. Terrenget var lettgått. Jeg kunne gått lenger og flere dager, men kanskje var dette faktisk akkurat passe. Akkurat så langt at man gjerne skulle gått litt til. Akkurat passe langt til at man ikke segner om i camp, men faktisk har overskudd til å se seg litt rundt, prate litt, brette ut soveposen og ta en kjapp vask med dagens våtserviett. Akkurat passe.
Vandring barbeint på sanddyner i solnedgangen. Få ting slår det. (foto: Tone Ingebrigtsen)
Om camplivet
Livet i camp er rolig-tid. Noen tar seg en ekstra tur for å se hva som befinner seg bak den neste haugen, noen bruker tiden til å skrive dagbok, andre rigger seg til i teltet, prater litt, leser en bok, teiper vannblemmer, heller sand ut av skoene eller bare slapper av. Senere er det middag og leirbål. De gode hjelperne bidrar med musikk og god stemning rundt bålet. Koselig!
Skriver dagbok (foto: Sarah Danielsson)
Første natt i telt
Fine ørkenfrøkner chiller utenfor teltene
Vår eminente guide Katrine og jeg
Dromedarene vil også være med på kosen
Marshmellows, sang og leirbål kos
Stort forbruk av tape for Sarah
Te og popkorn hører med til camplivet
Om vennskap
Allerede på Gardermoen fant vi hverandre. Vi tittet oss rundt, så an medpassasjer og tok kontakt. «Skal du også på tur med Hvitserk?» fungerte som en fin åpning og satt igang tur-prat med det samme. Selv om det var mange på denne turen som hadde meldt seg på alene, tok det ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng.
Foto: Houssain
Man blir godt kjent når man vandrer sammen i mange timer hver dag. Det å dele opplevelser, sove sammen under stjernene, dele medbrakte goder, forsøke seg på en kanon rundt leirbålet, gi av seg selv, få massevis i retur og ikke minst le sammen. Det gjør noe med oss mennesker. Vi trenger å være en del av noe. Denne turen var så absolutt noe av det bedre livet har å by på!
Fine ørkenfrøkner i Marrakesh (foto: Eli-Anne Kjølberg)
Ingunn og Heidi på toppen av Chegaga
Tone og Sarah
Sarah og Heidi
Leif Geir og Knut tar en pust i bakken
Om turen
Det er så mye mer jeg skulle fortalt dere om; maten, de vakre lunsjplassene, de flinke menneskene som hjalp oss på turen med matlaging, dromedarstell, rigging av camp, strålende guiding og mye mer, men jeg er redd for å ikke yte dem retterferdighet. Dette har vært en helt magisk tur!
Dersom du vil lese en detaljert beskrivelse av alle etappene, eller kanskje rett og slett vil melde deg på neste tur som går i februar, anbefaler jeg deg å klikke deg inn på turen «Ørkenvandring i Sahara» påHvitserk sine sider.
Helt til slutt noen stemningsbilder fra Marrakesh hvor vi startet og avsluttet turen – samt store glis fra et par storfornøyde ørkenvandrere:
Til de som enda ikke har skjønt det – Turen anbefales!
Sarah og Heidi – strålende fornøyde med ørkenvandringen
PS: Der jeg ikke har notert fotograf er det enten jeg som er fotografen eller så er det Sarah, Ingunn, Tone eller Eli-Anne. Noen ganger går det rett og slett litt i ball. Jeg beklager dersom noen føler seg glemt. Det har ikke vært med vilje.
For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!
Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!
Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere
På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.
Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)
Følg skilting til Bergsåsen
God balansetrening!
På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!
Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over OslofjordenSe! Nå har jeg både DNT lue OG jakke!
Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta.
Halvorsenhytta
Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.
Turen
Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:
På internasjonale søndagsturer får du:
En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
Møte hyggelige folk og snakke norsk.
Bli kjent med turmuligheter i Asker.
Lære om friluftsliv i Norge.
Møte mennesker fra andre land og Norge.
Fine naturopplevelser
Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!
Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.
Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».
Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.
Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen.
Her er turbeskrivelsen:
Følg skilting til Asdøltjern
Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen. Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!
Stor gjeng på tur denne dagen
Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.
Bratt sti mot toppenEt tau til hjelpRombeporfyr
Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier.
Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden.
Utsikt over Sylling og Tyrifjorden
Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten.
Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min.
Følg skilting mot Oppsalseter og AsdøltjernStolt bærer av DNT TurlederluenOppsalseter trenger sårt til litt omsorg. Noen som føler kallet?
Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen.
Asdøltjern
Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober.
Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.
Demningen ved AsdøltjernHøst-vakkert ved Asdøltjern
Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.
Bare se men ikke spise!Bøseteren
Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg.
Fin utsikt!Trolsk stemning i skogen
Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau.
Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!
TurBakken 