Kategoriarkiv: Vestmarka

Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Tur, Vestmarka, Vinter

Vinternatt i skogen

4. februar 2024 TurBakken Legg igjen en kommentar

Det er fredag og kveld. På en parkeringsplass i utkanten av Vestmarka står fem damer. Forventningsfulle, gru-gledende men mest av alt klukkende, sprudlende og med en stor dose positiv forventning.

Vi går på beina. Man blir så ustø med tung sekk på ryggen og smale ski på beina og jeg er redd for at jeg, dersom jeg ramler, ikke kommer opp igjen. Ser for meg et scenario hvor jeg ramler fremover i nysnøen og sakte kveles liggende pladask på magen, med ski og staver i alle retninger og en sekk som presser meg ned mot jorden. Ikke en lystig måte å ta kvelden på. Derfor på beina.

Bilde er fra hjemturen, men illustrerer «bred last»

Veien vi går er ikke måkt, men vi går i smale hjulspor. Jeg balanserer like elegant som en mannequin på catwalken med en fot foran den andre. Eventuelt sjangler jeg fremover mens jeg prøver å holde meg på beina med 22kg bred last på ryggen, glatte sko uten pigger og avslått hodelykt.

Etter en stund går vi av veien og ut i upreppede skispor. Jeg går først. Kjenner urkraften i meg når jeg kan fortelle mine medturgåere at vi ikke er alene i skogen denne kvelden. Nysnøen er «pløyd» av subbende føtter og jeg ser tydelige fotspor. Noen har gått her. Åpenbart. Kall meg bare Månestråle. De andre lurer på hvor mange de er. Jeg tar en sjanse og sier «minst to». De var seks. Nærme nok.

Det utenkelige hadde nemlig skjedd. For første gang siden jeg startet med netter i naturen var planlagt overnattingsted opptatt! I «vår» gapahuk hadde seks søte ungdommer på skoleprosjekt rigget seg til og var godt i gang med middagen. Flotte som de var sa de seg straks villige til å gi oss den ene av to gapahuker og satte sporenstreks i gang med å flytte tingene sine. Vi stod der litt rådville og argumenterte med oss selv, men etter 30 sekunders betenkningstid takket vi pent nei til tilbudet. Det ble for tett. Helt klart for tett. At det tok så lang tid som 30 sekunder skyldes ekstremt lavt blodsukker i gruppa.

Ett klokt (av skade?) hodet i gruppa hadde heldigvis desserten lett tilgjengelig i topplokket på sekken. Så da stod vi der, midt i skisporet, i måneskinnet og tok desserten først.

Lavt blodsukker kan være ekstremt skummelt. Med krydderkake i magen og et blodsukker på vei opp ble pågangsmotet gjenopprettet og med månen som veiviser kunne vi begi oss mot nytt mål. Vi ga oss ikke så lett.

Vakrere vinterskog skal man lete lenge etter

Vi var på sporet av en annen, litt mindre folksom leirplass. Vi fant den på Nedre Gupu.

Her var det ingen som hadde kommet før oss og vi kunne boltre oss med 5 gapahuker, ved i massevis og løssluppen prat. Det hadde ikke blitt helt det samme to meter fra ungdommene.

Etter forrett, bålkos, en varmende middag, litt mer dessert og gode samtaler var det på tide å runde av kvelden.

Dype knebøy og litt hopp og sprett ble gjennomført for å få opp varmen i noen store muskler, før det ble krøpet ned i soveposene. Der rullet vi oss rundt varmeflasken mens bålet brant ned og månen lyste stor, full og rund på vinterhimmelen.

Natten forløp relativt udramatisk. Bortsett fra en løypemaskinfører som dukket opp mens det enda var mørkt og som syntes det var artig å kjøre løypepreppemaskinen en fire-fem ganger frem og tilbake foran oss, for så å ta en pausen med frontlyktene rett inn i den ene gapahuken. Nåvel. Vi håper han koste seg.

Vi våknet til en vakker morgen med rosa himmel, kritthvite snødekte trær og frost på nesa. I løpet av natten var gradestokken krøpet lenger ned enn meldt, men friske -5 håndterte vi alle sammen fint.

Dagen ble startet med rosa utsikt og kortreist kaffe, tilberedt fra soveposen. Kos!

Frokosten ble inntatt rundt bålet. Noen var betraktelig mer avanserte enn andre. Det var bacon og eggerøre, fruktsalat, havregrøt, pour-over kaffe og god stemning.

Etter frokost ble leirplassen ryddet og sekkene pakket før turen gikk tilbake til start.

Nok en nydelig natt i naturen var over og jeg var – som alltid – inderlig takknemlig for spreke turvenninner og vakre naturopplevelser.

Takk for turen!

PS! Denne gangen er et par bilder der jeg er med lånt av de andre turdeltagerne. Takk for lånet!

Lyst til å få innleggene mine rett i innboksen?

DNT Asker Turlag, Fottur, Fredagstur, Livet er best ute, Norge, Overnattingstur, Tur, Turleder, vår, Vestmarka

Turleder på Sprekingtur med overnatting i naturen

23. april 2023 TurBakken Legg igjen en kommentar

Fredag 21. april la syv blide deltagere og to turledere i vei fra NaKuHel på Sem i Asker på vei mot gapahukene på Loetoppen.

Dette var ingen typisk rask sprekingtur, men til gjengjeld var vi alle lastet med tunge sekker – og vi skulle sove utendørs i april. Det kvalifiserer til sprek tur!

Vandringen frem til målet for turen gikk på bare grusveier og vårslapp snø i strålende fint vær.

Vel fremme rigget vi oss til i og rundt de to gapahukene. Én deltager valgte seg en fin plass til hengekøyen mellom noen trær, én annen valgte soveplass under åpen himmel, mens de andre rigget seg til inne i gapahukene.

Så ble det disket opp med både forrett og pasta carbonara til middag.

Det ble også tent bål i bålpanne med rikelig med snø lett tilgjengelig slik at vi hadde god kontroll på flammene (se her for hva «generelt bålforbud» innebærer).

Etter maten måtte det ryddes opp litt i utstyret. Noen var litt engstelige for at det skulle komme ville dyr og spise restene av maten, så for sikkerhets skyld ble alt av matrester kastet lang fra gapahukene. DEt kan meldes om at ingen dyr ble observert.

Fin gjeng å være på tur med!

Praten gikk lett og fint og latteren satt løst rundt bålet mens mørket og roen senkes seg.

Lørdag våknet vi til intenst fuglekvitter, en sol som varmet og blide fjes.

Ingen hadde frosset og alle hadde sovet godt. Det kaller vi suksess!

Turleder Hilde ledet an i litt morgenstrekk, morgekaffe og frokost ble inntatt i sola, ullgensere måtte legges bort.

Er det rart vi vurderte å bli der resten av helgen?

Gruppebilde måtte selvfølgelig tas!

Marisa, Lise, Lise Sofie, Hilde, Ann-Cathrin, Heidi, Line, Lise og Anita

Det var en veldig fornøyd gjeng som allikevel vendte nesen tilbake mot sivilisasjonen. Denne turen var en herlig vitamininsprøytning!

Turledene var veldig happy med planlegging og gjennomføringen av turen og er skjønt enige om at vi godt kan ta ansvar for en ny tur sammen – det frister til gjentagelse. Takk for turen!

PS: Bildene i dette innlegget er enten tatt av Anita Runde Alstergren eller meg selv. Takk for at jeg får låne, Anita!

Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen din legger du inn e-posten din her:

Langrenn, Livet er best ute, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Pulk, Vestmarka, Vinter

Kortreist vinterekspedisjon

26. februar 2023 TurBakken 2 kommentarer

Det kriblet i kroppen av forventninger til helgens utfordring; overnatting ute med transportmiddel langrennski og pulk. Dette hadde jeg ikke gjort før, så det ble sikkert gøy!

Jeg fikk lånt pulk av faren til svigersønnen og sele fra naboen til en venninne. Fint å kunne låne utstyr. Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å gjøre dette nok til at jeg har «lov» til å kjøpe eget.

Fra Solli trasket vi av gårde, en pike tungt lastet med stor sekk, fire andre småjenter med tungt lastede pulker av ulikt slag – og midt i blant oss en lykkelig Samojed.

Turen vi skulle gå var på rett i underkant av 9 km. Vi gikk fra Solli utfartsparkering, via Myggheim, ned til Sandungen og så opp, opp, opp skiløypene ved Haveråsen mot Mikkelsbonn. Før vi ankom Mikkelsbonn tok vi en avstikker inn til høyre mot Buråsbonn og gapahuken.

Det gikk fint å gå i de flott preparerte skisporene til skiforeningen. Vi får nysgjerrige blikk og soler oss både i den nedadgående vintersola og i de imponerte kommentarerer fra forbipasserende som ser kollonnen vår. Tøffe jenter på kortreist ekspedisjon – det er oss det.

Opp bakkene ved Havårsen går det litt tungt. Vi vil frem, pulken vil tilbake.

Da vi når stien som skal ta oss fra de preparerte løypene og inn til gapahuken blir det mer utfordrende. Her har ingen gått på ski før oss. Vi følger blåmerking og ser noen spor som går i riktig retning – litt usikre på om det var elg eller folk vi fulgte. Det hadde snødd mye og trærne hang over stien og laget snødekte portaler vi måtte krype oss under. Flaks at vi er så myke og fleksible alle sammen.

Ved Buråsbonn er det 400 meter til gapahuken. Det skulle man ikke tro.

Nå blir det mer krevende. Det blir mørkere. Det blir mer kronglete. Vi skjønner at dette er en sommerrute. Vi dytter og drar pulkene. På et punkt gir vi opp skiene. De er bare i veien. I stedet plumper vi igjennom snøen til langt opp på låret. Truger hadde vært mer effektivt. Det må vi huske til neste gang.

Pulken dro meg bakover og jeg en endte opp med å krabbe meg på alle fire fremover mens jeg måkte vei for de andre. Det var tungt! Jeg tenkte på Monsen og Fenriken og kloke ord som at man alltid, alltid har litt mer å gi. Jeg gliste bredt for meg selv der jeg kavet meg fremover gjennom snøen. Dette var sært. Jeg liker sært. Sært er gøy!

Foran og over meg lyste fullmånen. Skogen ble mindre tett – og endelig var gapahuken der. De først ankomne begynte å måke ut snøen som hadde blåst og fokket seg inn i gapahuken. Ikke minst var det viktig å få gravd frem bålpanna.

Hilde Marie i full gang med å grave frem gapahuken og bålpanna

Så ble det utpakk av utstyr, den obligatoriske tur-snapsen ble konsumert, og en ekstra ble det også til de som trengte det. Det ble skiftet til tørt tøy og middagen ble laget over bålet. Praten gikk, Hilde Lillians nye jobb ble feiret med Champagne og alle koste seg.

Ingeborg disket opp med pasta carbonara med nyrevet parmesan og nykvernet pepper. Ikke alle jeg kjenner ville dratt med seg rivjern og stor pepperkvern ut i naturen. Ingeborg sparer ikke på vekt når hun pakker pulk!

Jeg bidro med bananpannekaker med blåbærsyltetøy til dessert. Gode og mette kunne vi rigge oss til i gapahuken. Natten senket seg over leirplassen vår og med den kom roen. I soveposen lå en flaske med varmt vann i en ullsokk og varmet, mens nesetippen kjente på -8 kalde grader.

Neste dag va det eggerøre og bacon til frokost, nytraktet kaffe og god stemning.

Ingen hadde frosset om natten og det var godt for en gangs skyld å ha god tid til frokost og nedpakking.

Hilde Marie nyter februar sola og en kopp te

Egentlig hadde det vært hyggelig med enda en natt til ute i skogen. Alice var helt enig.

På vei hjem går forseringen av skogen uproblematisk for seg. Eller?…

Litt lettere var det; det var lyst, det gikk nedover og vi hadde laget spor dagen før vi kunne følge.

Lett!

Sola skinner også denne dagen og turen hjem går sprudlende lett i reneste påskestemning.

Alle var enige om at den kortreiste ekspedisjonen hadde vært en ubetinget suksess og at denne typen opplevelse fint kan gjentas.

Takk for turen!

Fottur, Hengekøyetur, Nærtur, Norge, Overnattingstur, Søndagstur, sommer, Tur, Turorientering, Vestmarka

Fuktig nærtur til Store Sandungen

12. september 2021 TurBakken Legg igjen en kommentar

Det var august. Vi ville ut på tur i skogen for å henge i køyene våre. Vi ville litt unna folk. Været så lovende ut.

På parkeringsplassen åpnet himmelen seg. Vi så på hverandre og ble enige om at det kanskje var greit å sitte litt i bilen. Det kunne jo hende det gikk over.

I en pause i bygene gikk vi av sted med 20 kg tung sekk på ryggen. Det tok ikke lang tid før været tok oss igjen. Regnponcho på.

Vi gikk fra Solli i retning Store Sandungen der vi visste om flere fine plasser å campe. Det var det andre som gjorde også. Hver eneste åpning, odde og lysning rundt vannet var fulle av folk som hadde tenkt som oss. Forskjellen var at de alle hadde telt. Burde vi ha skjønt tegningen allerede da?

Når vi hadde gått langt og lenger enn langt (som vil si ca 6 kilometer) fant vi endelig en odde uten andre folk og satt lettet fra oss sekkene. Det duskregnet. Vi ventet med å rigge hengekøyer.

Mens Hilde disket opp med en nydelig middag forsøkte jeg å få i stand et bål. Det var lettere sagt enn gjort. Alt, absolutt alt, var vått.

Mens man jobber med å få fyr på bålet er det innafor med en liten tur-snaps.

Det gikk bedre etter hvert, men sannelig måtte dette bålet jobbes hardt med.

Vi spiste en nydelig middag i oppholdsvær, så utover vannet og nøt stillheten og den relative roen skogen gir.

Etter middag var det fremdeles opphold så vi fortet oss å rigge til køyene. Vi jobbet på og fikk dem til å henge helt perfekt. Så begynte det å regne igjen. Ikke bra. Hvordan var det med dette været igjen? Det skulle jo bare småregne litt frem til klokken åtte. Været var ikke enige med Yr.no. Vi måtte finne en plan B.

Plan B ble å klumpe oss sammen under den ene tarpen vi hadde tatt med oss. Plastposer rundt enden på soveposen som stakk utenfor tarpen og ellers stramme opp som best vi kunne. Det ble litt trangt og lavt under tarpen, men funket greit. Vi kan improvisere – og var veldig fornøyde med oss selv.

Vårt lille rede under tarpen til venstre, ubrukte hengekøyer til høyre

Det ble ingen rolig natt. Vi hadde regnet med at dyr gikk til ro om natta. Det gjør de ikke. Til alt overmål har også alle dyr i Vestmarka bjeller. Kuer bjellet, hester bjellet og sauer galopperte brekende og bjelleklingene forbi. Det regnet. Det blåste.

Besøk av sau

Tarpen blafret illtert. Hele natta. Man sover visstnok alltid litt mer enn man tror. Sies det.

Morgenen kom veldig tidlig, sola skinte og humøret var på topp.

Før frokost stod morgenbad på programmet. Etter litt overtalelse var vi begge enige om at det var en veldig god ide.

Etter badet disket jeg opp med omelett til frokosten.

Den smakte helt suverent, selv om stekepannen min ikke duger til noen ting. Bortsett fra muligens som skjeneplate. Den er lett, det skal den ha, men når absolutt alt setter seg fast er det adios fra meg. Det var siste gang den fikk være med på tur.

På vei hjemover orienterte vi oss frem til 7 Askeladden O-poster, plukket blåbær, nøt sola og gikk knappe 9 kilometer med 20 kilos sekk. Ikke værst til søndagstur å være.

Vi var begge enige om at det hadde vært en fin augustnatt i naturen – tross diverse utfordringer. Takk for turen!

Det gode liv, Fottur, Livet er best ute, Norge, Overnattingstur, Team KavliBakken, Vestmarka

Hekta på netter i naturen

17. mars 2021 TurBakken 4 kommentarer

Første gang var nysgjerrighet og ren aversjon mot å si nei takk til en ny naturopplevelse. Denne andre gangen var på mitt initiativ og drevet av lysten til å oppleve dette igjen, og kanskje til og med optimalisere opplevelsen. At det ble enda en overnatting samme uken som denne turen var ren tilfeldighet – og litt hardcore i følge mine uteliggervenninner. Jeg er nå stolt av å si at jeg er bittelitt hardcore og definitivt hekta på overnattinger ute om vinteren.

Denne uken fikk jeg meg da tilfeldigvis hele to overnattinger ute. Dette er historien om den første av dem. Overnattingtur nummer to finner du en beskrivelse av her.

Tre blide uteliggervenninner på tur. Lekker med Rema-posen i bakgrunnen. Foto: Ingeborg

Jeg er velsignet med fantastiske venninner som sier et rungende «ja!» når jeg foreslår en ny natt i naturen. For å få uka til å gå opp ble turen lagt til en onsdag. Null stress for denne gjengen.

Tung bør

Utfordringen med vinterovernatting er at man trenger mye utstyr. Utstyr veier. Denne sekken ble, inkludert ved, på ca 30 kg. Det kjennes når man har mest motbakker til leirplassen, men det er verdt det når man er fremme og kan meske seg med god mat og en myk og deilig soveplass i vintersoveposen. Litt læring finner også sted. Er man tre stykker på tur trenger ikke alle tre å bære med seg primus, eller 3 liter vann. Eller masse mat. Det er helt greit å fordele oppgaver og vekt. Ved er det forresten greit at alle tar med seg litt hver av. Man får liksom aldri nok ved til bålet – og tørr ved er gull verdt.

Når min sekk er for liten må min kjæres 80 liter sekk lånes. Jeg klarer nesten å rette opp hodet.

Jeg sliter litt med å få ned vekten på sekken nå om vinteren, men skal forske videre på hva jeg kan legge igjen hjemme neste gang. Oppdatert informasjon kommer.

Ny gapahuk opplevelse

Denne vinteruteliggerturen gikk til Asker Kommunes nye gapahuker litt nedenfor Gupu Gård. Gapahuken og tilhørende utedo vedlikeholdes av NaKuHel og ligger fint til med utsikt over Oslofjorden.

Utsikt over Oslofjorden – i det minste nå om vinteren før løvet spretter.

Gapahuker er fine. De har tett tak og tre vegger som beskytter mot vind og vær – og samtidig er man ute i naturen. Sparer også litt vekt når man ikke trenger å bære med seg telt, tarp eller lignende. Akkurat disse har også kroker til hengekøyer. Man kan med andre ord velge å henge inne i en av dem eller ute i friluft mellom de to gapahukene.

Bare sitte der og se på stjernene og kjenne at det er godt å være til.

Som alltid med disse jentene er det kosen som står i fokus. En av oss – eller flere – har med seg en liten tur-dram å varme seg på. Jeg disket opp med en one-pot-pasta gryte. Hilde hadde denne gangen med seg scones med sjokoladebiter vi stekte på primusen til dessert. Resten ble til frokost-scones. Disse gitt strålende sammen med morgenkaffen.

Mat på primus

Jeg har satt meg fore at jeg skal lære meg å lage litt forskjellig mat på primus og eller bål. Foreløpig er det primus-mat det går i. Jeg har samlet det jeg har laget til nå på en annen side for å ikke plage de som er null interessert. Har du lyst til å sjekke ut mine kanelsnurrer, min one-pot pasta gryte eller Quesedillane jeg har laget, så klikker du bare her.

Morgenstemning i campen

Jeg ligger i posen og koser meg mens jeg ser på sola som kommer krypende over åsen. Hverdagslykke.

Læring har funnet sted

På min første natt ute måtte jeg nesten gi opp å lage meg kaffe om morgenen fordi jeg ikke hadde vintergass, og heller ikke hadde hatt gassen i soveposen for å holde den varm. Denne gangen var vintergass innkjøpt og Jetboilen leverte 5 dl kokende vann på under 2 minutter! Himmelsk! Vi lærer i ett sett. Gøy!

Når kaffen er drukket, det ikke er noen flere scones igjen og klokka nærmer seg at Hilde skulle vært på møte i Drammen pakker vi sammen campen vår og trasker mot bilen. Sola skinner, snøen er fin og fast og gå på og livet smiler søtt.

Knappe 14 timer fra vi startet vårt lille midt-i-uken eventyr er vi tilbake i hverdagen med masse gode minner i opplevelsesbanken og store smil i fjeset.

Jeg kan røpe at vi allerede har avtalt ny overnatting både i april og i mai. Noen er definitivt inspirert!

Det gode liv, DNT Asker Turlag, Livet er best ute, Norge, Søndagstur, Topptur, Tur, Vestmarka

5 toppers tur i Vestmarka

3. september 2020 TurBakken 1 kommentar

DNT Asker Turlag og DNT Bærum Turlag samarrangerte søndag 7/5/3-toppers tur i Vestmarka. Jeg tok 5-toppers turen.

De to siste årene har disse turene vært arrangert med turledere og godt oppmøte. Grunnet koronaen ble det i år lagt opp til tur på egenhånd. Turlagene hadde vært ute og merket løypene godt, kar og turbeskrivelse kunne lastes ned eller printes ut så alt lå til rette for en fin dag i marka.

Jeg forsøkte å få med meg en turvenn eller to på turen, men fikk ingen napp. Enten ble det for tidlig, eller for langt, eller andre planer var lagt så da endte jeg opp med å gå alene.

Turen startet ved Franskleiv og gikk via Nedre Gupu og Furuholmen. På vei til Haveråsen gikk jeg forbi den idyllisk plasserte husmannsplassen Persbonn.

Første topp: Haveråsen 439 moh

Videre gikk turen via Buråsbonn og Butterudbonn. Ved Butterudbonn tok jeg en ørliten avstikker innom «Latinersteinen». Den er satt opp til minne om den første merkede stien i Vestmarka.

Etter Butterudbonn gitt turen rett østover til Grønland. Snek meg til et lite bilde her også – selvom Grønland strengt tatt var en del av 3-toppers turen.

Etter Grønland skulle jeg innom topp nummer to; Ringivollåsen og topp nummer tre; Sveltåsen. Begge disse toppene er uten utsikt til annet enn skog. Det måtte også bushes litt for å komme seg opp og ned. Takk for god merking!

2. og 3. topp: Ringivollåsen og Sveltåsen

Artig sopp jeg møtte på min vei gjennom marka

Nå begynte det å bli på tide med litt lunsj og flaks for meg skulle jeg innom Svartvannshytta.

Hytta ligger idyllisk til ved vakre Svartvann. Tid for kaffe, mat og utsikt til vakende fisk og vannliljer.

Med mat i kroppen og fornyet energi gikk turen videre til Røverkullåsen som var topp nummer fire. På denne toppen er det store gravrøyser som sies å være 3000 år gamle.

Topp nummer 4: Røverkullåsen

Må ha vært et flott sted for fjerne forfedre å bli lagt til hvile.

Mulig det var litt mindre trær her for 3000 år siden?

Så gjenstod bare Ramsåsen som var turen siste og femte topp. Fra Røverkullåsen fulgte jeg stien langs bekken ned til Risfjellkastet hvor jeg tok av mot sørvest og krysset bekken i Ursdalen ved Skoslitern.

Herfra går det trutt og jevnt oppover på en sti som går langs åsryggen og følger grensen for Ramsåsen naturreservat. På toppen av Ramsåsen er det flere fine utsiktspunkter mot Oslofjorden.

Utsikten fra Ramsåsen er unektelig ganske flott!

Topp nummer 5: Ramsåsen

Siste selfie for dagen:

Svett, litt sliten og veldig fornøyd med egen innsats.

På veien ned fra topp nr. 5 gikk jeg forbi Ramsåsstua, som ble brukt som skjulested under krigen av tvillingbrødrene Mathias og Thore Winsnes i 1944 til ut i mars 1945. Stua ble restaurert og gjenreist 1947/1948 av speidere fra Sandvika. I dag er stua registrert som krigsminnesmerke av Hjemmefrontmuseet. Mye spennende historie i Vestmarka!

Til slutt kom jeg ned til Haugsvollen som det skulle knytte seg en litt guffen historie til. Jeg måtte jo google og finne ut av den og her er hva jeg fant:

Om Peter Olsen, som ble husmann på Haugsvollen i 1844,
hefter det en grufull historie. Han drepte sin kone Anne Larsdatter fra Jammerdal med øks. Peter ble henrettet på Jongsåsen i 1847, og var den siste som ble halshugget i Bærum. (Bærum kommune).
Til slutt var det bare å følge blåmerket sti den siste biten tilbake til Franskleiv.

En fin dag i Vestmarka er over. Jeg er svett, litt møkkete, sliten og veldig fornøyd. Det har med andre ord vært en perfekt søndag!

Turen oppsummert: 21,26 km, 824 høydemetere, 5:03 timer.

DNT Asker Turlag, Livet er best ute, Livet smiler, Nærtur, Søndagstur, Topptur, Tur, Ut på tur, Vestmarka

Internasjonal søndagstur

24. november 2018 TurBakken 2 kommentarer

For kort tid siden fikk jeg spørsmål om jeg ville være med som med-turleder på DNT Asker sin internasjonale søndagstur. Jeg svarte selvfølgelig ja uten å nøle. Ikke visste jeg hvor turen gikk, hvor lang den var eller hvem jeg skulle gå sammen med, men pytt sann. Sånt finner man tidsnok ut av. Vi skal ut på tur – det må jo bli bra!

På Aktiv i Asker skriver de:

Som et ledd i turprosjektet «Sammen Til Topps» arrangerer vi internasjonale søndagsturer i Asker. Turene går på stier og grusveier til ulike steder i skogen eller ved sjøen i Asker-området. Noen ganger går turen innom et serveringssted / kafe der det er mulig å kjøpe noe å spise og drikke, og noen ganger spiser vi medbrakt mat og drikke ute. Kanskje fyrer vi bål. Turene varer 3-5 timer og går til fots hele året. Gratis deltakelse og åpent for alle!

Turleder Martha beskriver ruten vi skal gå for ivrige deltagere

På akkurat denne turen var det deltagere i «alle» aldre; fra 3 spreke gutter på 9 år til godt voksne damer som man av høflighet ikke sier noe om alderen til, men som var vel så spreke som 9 åringene. Deltagerne var fra India, Serbia, Irak og Norge – og felles for alle var turgleden.

Denne dagen gikk vi fra Sem Grendehus via Store Berg gård opp til Bergsåsen, som er Askers høyeste topp (459 moh.)

Følg skilting til Bergsåsen
God balansetrening!

På toppen av Bergsåsen, ble det tid til en rast. Matpakker ble sammenlignet og delt med raushet. En indisk matpakke ser nemlig ikke akkurat ut som en norsk matpakke, men smakte minst like godt!

Selv om dagen var litt grå hadde vi utsikt over Oslofjorden

Etter en pause på toppen av Bergsåsen gikk vi videre via Ellefsbonn til Tveitersetra og Halvorsenhytta. Strekket mellom Bergsåsen og Ellefsbonn går på umerkede stier er litt «utydelig». Bruker du turkart over Vestmarka skal du krysse over Kulpemyr og så gå på venstre siden av denne. Etter en stund går stien noen ganger parallelt med rødmerket løype helt ned til Storbonn. Her tar man til høyre inn på blåmerket sti og følger den helt til Halvorsenhytta.

Etter en god rast på Halvorsenhytta gikk turen videre på stien ned til Semsvannet via Mobråtan og tilbake til Sem Grendehus. Turen ble totalt på 10,84 km og gikk i variert terreng.

Asker turlag reklamerer for sine internasjonale søndagsturer med følgene løfter:

På internasjonale søndagsturer får du:

En god anledning til å bli kjent med nye folk, både folk som er nye i Norge og folk som er «gamle» i Norge.
Møte hyggelige folk og snakke norsk.
Bli kjent med turmuligheter i Asker.
Lære om friluftsliv i Norge.
Møte mennesker fra andre land og Norge.
Fine naturopplevelser

Jeg vil si meg helt enig og kan ikke annet enn å anbefale å bli med neste gang Asker Turlag arrangerer internasjonal søndagstur. Veldig flinke turledere har de også. Hint hint!

Velkommen med ut på tur!

Hilsen Heidi

DNT Asker Turlag, Livet er best ute, Livet smiler, Tur, Turleder, Ut på tur, Vestmarka

Mitt første turlederoppdrag

17. november 2018 TurBakken 1 kommentar

Som blod-fersk turleder er det nok lurt å komme igang med tur-ledingen så raskt som mulig tenkte jeg. Som tenkt så påbegynt.

Dagen etter at jeg kom hjem fra turlederkurset tok jeg kontakt med turlederen for Asker Turlag sin neste søndagstur og spurte om han trengte en med-turleder. Han ønsker meg hjertelig velkommen med på tur- og så greit gikk det å få mitt første «oppdrag».

Turen gikk fra Kraft i Tranby over Glasåsen, ned til Asdøltjern, over til Bøseteren og tilbake til Kraft.

Bruk Turkart Vestmarka 1:20000 når du legger ut på denne turen.

Her er turbeskrivelsen:

Fra parkeringsplassen på Kraft starter turen på grusvei. Her skal man faktisk gå inne på trav-øvingsbanen. Følg langs venstre langside og den ene kortsiden før du tar stien som går inn i skogen og opp mot Glasåsen. Se opp for hest i trav!

Videre klatrer vi oppover til vi kommer på toppen av Glasåsen.

Vestmarkas høyeste topp ligger helt i det sørvestre hjørnet av marka og rager 481 moh. Fra toppen er det flott utsikt over Drammensfjorden og Lier.

Videre følger vi blåmerket sti gjennom skogen over et hogstfelt. Herfra har vi igjen fin utsikt. Denne gangen mot Sylling og Tyrifjorden.

Stien fører oss videre i retning Asdøltjern. Etter at vi krysset under kraftledningen (som kan skimtes på bildet over) møtte vi på et litt kjedelig område hvor de holdt på med skogsdrift. Midt i blåstien! Jeg hadde heldigvis prøve-gått turen 2 dager før og var forberedt. Som den erfarne turlederen jeg er (ha ha!) kunne jeg dermed lede gruppa inn i buskaset og rundt de verste gjørmedammene. Forhåpentligvis ser det bedre ut der nå. Området skulle visstnok utbedres etter at de var ferdige med hogsten.

Gjørmeområdet sluttet ved Bolseløkka hvor man også krysser en grusvei. Herfra går turen videre på blåsti, som etter kort tid går parallelt med rødmerket sti. Turen går videre forbi Storemyr før man kommer til Oppsalsetra. Her tok vi en aldri så liten rast og jeg benyttet anledningen til å ta en selfi av DNT Turlederluen min.

Følg skilting mot Oppsalseter og Asdøltjern

Videre gikk turen i fint og lett terreng jevnt nedover mot Asdøltjern. Følg blåstien forbi Klunken. Denne stien går vest for Vassåsen.

Ved Asdøltjern fant vi et sted i solen og satt der og spise matpakke og kjente at livet var ganske så fint denne søndagen i oktober.

Asdøltjern renner ut i elva Asdøla ned Asdøljuvet og videre gjennom Lier til Drammensfjorden. Er Naturreservat. I nedre del av juvet finnes edelløvskog og kambrosiluriske bergarter. Lenger opp finnes sandstein av ulike farger som ble avsatt i slutten av silurtiden (Ringerikssandstein). I øvre del av juvet og omkring tjernet finnes basalt og rombeporfyr fra permtiden.

Etter rasten gikk vi i retning Kraft igjen. Turen sydover på blå-sti forbi Heiahytta mot Bøsetra.

Etter Bøseteren går turen nedover forbi Brenna. Vær litt obs når du kommer ned mot bebyggelsen i området Slåttebråtan. Her er stien ganske utydelig, men finner du den blå merkingen er du trygg.

Den siste kilometeren eller så går på grusvei tilbake til parkeringsplassen ved Kraft. Er du heldig møter du her på en liten flokk ur-sau.

Dette er et område jeg ikke var veldig kjent i, men som jeg umiddelbart ble veldig betatt av. Denne turen anbefales!

Entusiastisk tur-hilsen fra Heidi

Kurs, Livet smiler, Tur, Ut på tur, Vestmarka

På kurs

14. oktober 2018 TurBakken Legg igjen en kommentar

Noen ganger må man bare hoppe i det og prøve nye ting. Prøver man ikke vet man jo heller ikke om man vil trives med dette nye. Tiden vil vise. Men først kurs!

Denne helgen i slutten av september var det Grunnleggende Turlederkurs i regi av DNT, Asker Turlag. Oppmøte var Semsvann i Asker. Jeg var spent på det meste. Kurslederne, innholdet, menneskene jeg skulle på kurs sammen med, nivået, alderen, formen. Ja, dere skjønner. Litt små-nervøs rett og slett.

Ingen grunn til bekymring. Kurslederne var flinke, hyggelige og pedagogiske. Deltagerne var glade i å gå på tur. De ønsket alle å lære noe nytt, dele turgleden med andre og ikke minst var de villige til å by på seg selv. Et godt utgangspunkt for en fin helg.

Den første oppgaven vi fikk var å navigere fra Semsvann opp til Halvorsenhytta. Kart og kompass skulle brukes fra første sekund. Her var det liten hjelp i å kunne veien fra før av. Kompass har jeg ikke brukt så ofte i Vestmarka må jeg innrømme. Jeg hadde mye å lære, men helgen hadde akkurat begynt. Før den var over skulle jeg ha fått litt mer grep om både det ene og det andre.

Vi ble godt tatt i mot av helgens vertskap på Halvorsenhytta.

Resten av lørdagen ble tilbrakt med teori inne på Halvorsenhytta hvor vi fikk førsteklasses bevertning av helgens hytte-vertskap; Bjørn og Eirik. Full score på Tripadvisor!

Jeg hadde gitt meg selv en liten ekstrautfordring. Ja, nå ler dere sikkert godt, men jeg skulle da sette opp telt alene for første gang i mitt relativt lange liv. I tillegg skulle jeg sove alene i dette teltet. Enda en førstegangs opplevelse. Helt klart på tide.

Telt satt opp av meg. Litt skjevt underlag, men det gikk. Dette er morgenen etter og teltduken har seget litt. Det gikk dessverre ikke ubemerket hen.

Det er noe magisk med å være ute i marka om natten. Så langt fra trafikkstøy, lysforurensning og hektiske mennesker – og allikevel så tett på. Her var det stillhet, dugg på teltduken og lukt av skog. Det var varmt og godt i soveposen, frisk luft og sus fra trekronene. Natten min i telt ble fin. Veldig fin.

Dag 2 av kurset fikk vi en oppgave; «Her har dere en liste med steder og/eller kartreferanser. Vi har merket av noen av stedene på vedlagte kart . I tillegg er det 2 punkter som ikke er merket inn. Planlegg ruta. Dere har 25 minutter på dere». Hjelp! Snakk om å bli kastet ut på dypt vann!

Kartet studeres, det tenkes, grubles og stresses bare ørlite grann

Resten av dagen var vi turledere alle sammen. En etappe hver. Underveis fikk noen av oss også noen ekstrautfordringer. Hva gjør du når en i gruppa blir syk? Blir hengende etter? Går på do uten å si i fra? Relevante spørsmål for en fersk turleder. Alternative løsninger ble diskutert, vi fikk gode råd og tips fra kurslederne samt fra de andre deltagerne. Jeg tror vi alle lærte noe nytt denne dagen.

Kurslederne til høyre

Hva hvis noen blir syke?

Typisk nok fikk jeg den vanskeligste etappen. Den eneste på umerkede stier, gjennom myr og kratt – og den siste før lunsj. Blodsukkeret mitt var på et bunnivå og jeg var veldig langt utenfor komfortsonen. Jeg var så lettet når min etappe var over og jeg hadde ledet gruppa dit det var meningen jeg skulle lede dem. Jeg hadde heller ikke mistet noen av deltagerne på veien. Himmel, så herlig! Det var mestringsfølelsen sin det!

Så var det endelig tid til lunsj. Det var godt å overlate stafettpinnen til neste turleder i gruppa.

Noen andre i tet. Jeg hviler meg bakerst

Etter strålende navigering fra gruppa kom vi oss tilbake til Halvorsenhytta hvor vi alle skulle evalueres. En av gangen ble vi bedt om å komme inn til kurslederne hvor vi fikk dommen. Bestått eller ikke bestått. Skummelt – og spennende!

Heldigvis bestod hele gruppa kurset! Hurra for oss!

Hvis du vil vite mer om kursene til DNT og hva som skal til for å bli turleder, ta en titt på denne siden.

Jeg har litt lyst til å gå videre på Sommerturlederkurs, men først skal jeg lede noen turer i nærområdet for å få litt trening i både kart, kompass – og ikke minst i det å lede andre på tur. Gleder meg til fortsettelsen!