Fredagstur | TurBakken

Fredag 21. april la syv blide deltagere og to turledere i vei fra NaKuHel på Sem i Asker på vei mot gapahukene på Loetoppen.

Dette var ingen typisk rask sprekingtur, men til gjengjeld var vi alle lastet med tunge sekker – og vi skulle sove utendørs i april. Det kvalifiserer til sprek tur!

Vandringen frem til målet for turen gikk på bare grusveier og vårslapp snø i strålende fint vær.

Vel fremme rigget vi oss til i og rundt de to gapahukene. Én deltager valgte seg en fin plass til hengekøyen mellom noen trær, én annen valgte soveplass under åpen himmel, mens de andre rigget seg til inne i gapahukene.

Så ble det disket opp med både forrett og pasta carbonara til middag.

Det ble også tent bål i bålpanne med rikelig med snø lett tilgjengelig slik at vi hadde god kontroll på flammene (se her for hva «generelt bålforbud» innebærer).

Etter maten måtte det ryddes opp litt i utstyret. Noen var litt engstelige for at det skulle komme ville dyr og spise restene av maten, så for sikkerhets skyld ble alt av matrester kastet lang fra gapahukene. DEt kan meldes om at ingen dyr ble observert.

Fin gjeng å være på tur med!

Praten gikk lett og fint og latteren satt løst rundt bålet mens mørket og roen senkes seg.

Lørdag våknet vi til intenst fuglekvitter, en sol som varmet og blide fjes.

Ingen hadde frosset og alle hadde sovet godt. Det kaller vi suksess!

Turleder Hilde ledet an i litt morgenstrekk, morgekaffe og frokost ble inntatt i sola, ullgensere måtte legges bort.

Er det rart vi vurderte å bli der resten av helgen?

Gruppebilde måtte selvfølgelig tas!

Marisa, Lise, Lise Sofie, Hilde, Ann-Cathrin, Heidi, Line, Lise og Anita

Det var en veldig fornøyd gjeng som allikevel vendte nesen tilbake mot sivilisasjonen. Denne turen var en herlig vitamininsprøytning!

Turledene var veldig happy med planlegging og gjennomføringen av turen og er skjønt enige om at vi godt kan ta ansvar for en ny tur sammen – det frister til gjentagelse. Takk for turen!

PS: Bildene i dette innlegget er enten tatt av Anita Runde Alstergren eller meg selv. Takk for at jeg får låne, Anita!

Har du lyst til å få innleggene mine rett i innboksen din legger du inn e-posten din her:

Min gode venninne Mei Lin og jeg skulle tyvstarte helgen med en fredagstur. En tur i normal arbeidstid. I dagslys, på fjellet. Dette skulle bli så bra. Tenkte jeg.

Dagen før avreise hadde vi en messenger dialog som forløp sånn ca som dette;

Jeg: Jeg henter deg kl 09.00.

ML: Er ikke det litt tidlig?…

Jeg: Neida. Vi skal jo innom polet, kjøre til fjells, komme oss ut av bilen. Gå en mil… Vi trenger den tiden.

(Det blir stille lenge)

ML: Men, men, men…. (her kom det en laaang rekke med unnskyldninger, forbehold og innvendinger).

Noen hadde helt klart fått sneven av kalde føtter. Og det FØR turen var startet. Ikke bra. Jeg skjønte at her var det bare å roe ned stemningen så fort som overhodet mulig skulle jeg unngå å gå helt alene på tur. Forsikringer om at det skulle bli pauser i massevis ble avgitt. Løfter om kaffe på termos, gode værmeldinger, utrolig myk lyng å hvile i og nådestøtet – «vi har dagen for oss» ble fremlagt. Dette skulle gå så bra så. Heldigvis lot hun seg overtale. Puh!

Jeg hadde funnet en tur på Ut.no som skulle være på ca. 1 mil. Kartet over området var printet ut fra Norgeskart.no, vi hadde studert løypa og følte oss klare.

Det gikk bra veldig lenge. Ingen feilnavigering. Fint terreng å gå i og snakketøyet fikk trent seg vel så mye som beina.

Målet for turen var Trommenatten, 1170 m.o.h. Dit kom vi oss uten problemer.

Lunsj i lyngen

Det så lenge lyst ut med hensyn til navigering på returen også, men så – i området Timmermannsstølen – var det noe som gikk litt galt. Vi ble kreative og fant ut at vi ville velge en sti i terrenget i stedet for å gå på vei. Det kunne fungert om vi hadde vært der vi trodde vi var, men vi var ikke det. Vi leste ikke kartet riktig, fulgte en sti som ikke var merket inn på kartet og havnet et sted vi ikke skulle vært. Da blir man lett i villrede om hvor man befinner seg. Hva gjør man da? Jo, man går tilbake til det siste punktet man var sikker på. Som sagt så gjort.

Det ble ikke noen flere bilder etter dette punktet. Men vi så en hvit hare! Det var gøy – for oss. Haren skulle nok ønsket den hadde beholdt sommerpelsen litt lenger med tanke på at vinteren lar vente på seg.

Turen ble litt lenger enn planlagt, men vi fant frem, var utrolig fornøyde med oss selv og hverandre – og ikke minst – humøret var på topp hele turen. Hurra for fredagsturer!

Her er ruten vi endte med å gå:

Sånn i etterkant ser vi at vi nok ikke burde vært fullt så kreative, men det gikk heldigvis bra. Og neste gang kommer vi nok kanskje muligens til å skravle litt mindre og lese mer kart. Kanskje.

Turhilsen, Mei Lin og Heidi

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland